Begynner vi igjen å anbefale oss selv? Eller trenger vi, som noen, anbefalingsbrev til dere eller fra dere?

Dere er vårt brev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker.

Det blir klart at dere er et brev fra Kristus, formidlet av oss, ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets tavler av kjøtt og blod.

En slik tillit har vi til Gud ved Kristus.

Ikke slik at vi av oss selv er dugelige til å tenke ut noe som om det kom fra oss; nei, vår dugelighet er fra Gud.

Han har også gjort oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt – ikke bokstavens, men Åndens. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.

Når tjenesten som fører til død, med bokstaver inngravert på steintavler, kom i herlighet, så Israels barn ikke kunne feste blikket på ansiktet til Moses på grunn av glansen i hans ansikt – en glans som ble borte –

hvor mye mer skal ikke Åndens tjeneste være i herlighet?

For hadde fordømmelsens tjeneste herlighet, hvor mye mer overgår ikke rettferdighetens tjeneste i herlighet.

Ja, det som var herlig, har i denne sammenheng ikke lenger noen herlighet på grunn av den overveldende herlighet.

For dersom det som blir avskaffet, kom med herlighet, hvor mye mer er da ikke det som består, i herlighet.

Derfor, siden vi har et slikt håp, opptrer vi med stor frimodighet

og gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet sitt for at Israels barn ikke skulle se enden på det som ble borte.

Men deres sinn ble forherdet. For helt til i dag ligger det samme sløret over lesningen av den gamle pakt og blir ikke tatt bort, for det blir tatt bort i Kristus.

Men ennå i dag, hver gang Moses blir lest, ligger det et slør over hjertet deres.

Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort.

Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er det frihet.

Og alle vi som med utildekket ansikt speiler Herrens herlighet, blir forvandlet til det samme bildet, fra herlighet til herlighet, slik som av Herren, som er Ånden.