Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, og Timoteus, vår bror, til Guds menighet i Korint, sammen med alle de hellige som er i hele Akaia.

Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud.

Han trøster oss i all vår trengsel, så vi kan trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud.

For likesom Kristi lidelser strømmer over oss, slik flommer også vår trøst over ved Kristus.

Om vi blir trengt, er det for at dere skal få trøst og frelse—den som blir virksom når dere holder ut i de samme lidelser som også vi må tåle. Og om vi blir trøstet, er det for at dere skal få trøst og frelse.

Og vårt håp for dere står fast, for vi vet at slik dere har del i lidelsene, har dere også del i trøsten.

For vi vil ikke, søsken, at dere skal være uvitende om den trengsel som kom over oss i Asia: vi ble tyngt utover evne, så vi til og med mistet håpet om å leve.

Ja, vi hadde dødsdommen i oss selv, for at vi ikke skulle sette vår lit til oss selv, men til Gud, han som reiser opp de døde.

Han har berget oss ut av en så stor dødsfare, og han berger oss; til ham har vi satt vårt håp at han også fremdeles vil berge oss.

Også dere skal hjelpe oss ved bønnen, slik at den nåde vi har fått til del, blir takket for av mange på våre vegne.

For dette er vår ros, samvittighetens vitnesbyrd: at vi har opptrådt i verden—og enda mer overfor dere—i enkelhet og i oppriktighet fra Gud, ikke med kjødelig visdom, men i Guds nåde.

For vi skriver ikke annet til dere enn det dere leser og også forstår; og jeg håper at dere vil forstå fullt ut, like til enden.

Slik dere også delvis har forstått, at vi er deres ros, slik dere også er vår, på Herren Jesu dag.

Og i denne tilliten ville jeg derfor komme først til dere, for at dere kunne få dobbel nåde.

Gjennom dere ville jeg reise videre til Makedonia, og igjen fra Makedonia komme til dere, for så av dere å bli sendt videre til Judea.

Var jeg da lettsindig da jeg planla dette? Eller legger jeg planer etter menneskelige mål, så det hos meg skulle være både ja, ja og nei, nei?

Men Gud er trofast: Vår tale til dere er ikke ja og nei.

For Guds Sønn, Jesus Kristus, han som ble forkynt blant dere gjennom oss—ved meg, Silvanus og Timoteus—han ble ikke ja og nei; i ham er det blitt ja.

For alle Guds løfter har fått sitt ja i ham. Derfor sier vi ved ham vårt Amen, til Guds ære ved oss.

Han som stadfester oss sammen med dere i Kristus og som har salvet oss, er Gud,

han som også har satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter.

Men jeg kaller Gud til vitne over min sjel: Det var for å skåne dere at jeg ikke kom igjen til Korint.

Ikke at vi vil herske over deres tro, men vi er medarbeidere til deres glede; for dere står fast ved troen.