Men da Paulus skjønte at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i rådet: Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. Det er på grunn av håpet og de dødes oppstandelse jeg står til rette.
Da Paulus merket at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i rådet: Menn og brødre, jeg er fariseer, sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet om de dødes oppstandelse at jeg står her for retten.
Da Paulus forsto at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i Rådet: «Brødre, jeg er fariseer, sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet om de dødes oppstandelse at jeg står for retten.»
Da Paulus forsto at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i Rådet: Brødre, jeg er fariseer, sønn av fariseere. Det er for håpet om oppstandelsen fra de døde at jeg står for retten.
Men da Paulus forsto at den ene parten var saddukeer og den andre fariseer, ropte han ut i Rådet: "Menn og brødre, jeg er fariseer, sønn av en fariseer: med hensyn til håpet og oppstandelsen fra de døde stilles jeg for retten!"
Men da Paul skjønte at noen av dem var saddukeer og andre fariseer, ropte han i rådet: "Brødre, jeg er fariseer, en sønn av fariseer; jeg blir dømt for håpet om oppstandelsen fra de døde!"
Men da Paulus innså at den ene delen var saddukeer og den andre fariseer, ropte han ut i rådet: Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer: for håpet om oppstandelsen av de døde blir jeg nå stilt for retten.
Paulus skjønte at en del var saddukeere, mens den andre delen var fariseere, så han ropte ut i rådet: Brødre, jeg er fariseer, sønn av en fariseer. Jeg står tiltalt fordi jeg håper på de dødes oppstandelse.
Men da Paulus visste at den ene del var sadduseere og den andre fariseere, ropte han ut i rådet: Brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer; for håpets og de dødes oppstandelses skyld står jeg her til doms.
Paulus, som forstod at en del av dem var saddukeere og den andre delen fariseere, ropte i Rådet: «Brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere! Det er på grunn av håpet om oppstandelsen fra de døde jeg blir dømt.»
Men da Paulus la merke til at den ene gruppen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han ut i rådet: «Menn og brødre, jeg er fariseer, en fariseerens sønn; jeg blir nå stilt til ansvar for håpet og oppstandelsen til de døde.»
Men da Paulus forstod at den ene delen av rådet var saddukeere, og den andre delen fariseere, ropte han ut i rådet: «Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. For håpet om oppstandelse fra de døde står jeg anklaget.»
Men da Paulus forstod at den ene delen av rådet var saddukeere, og den andre delen fariseere, ropte han ut i rådet: «Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. For håpet om oppstandelse fra de døde står jeg anklaget.»
Da Paulus skjønte at det var en del Saddukeere og en annen del Fariseere i rådet, ropte han: «Brødre, jeg er Fariseer, sønn av en Fariseer; det er på grunn av håpet om oppstandelsen fra de døde at jeg blir dømt.»
Aware that one group was Sadducees and the other Pharisees, Paul called out in the council, 'Brothers, I am a Pharisee, a son of Pharisees! I am on trial concerning the hope of the resurrection of the dead.'
Da Paulus merket at det ene partiet var saddukeere og det andre fariseere, ropte han ut i Rådet: «Brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet og oppstandelsen fra de døde jeg står for retten.»
Men da Paulus vidste, at den ene Deel var Sadducæer, men den anden Pharisæer, raabte han i Raadet: I Mænd, Brødre! jeg er en Pharisæer, en Pharisæers Søn; jeg dømmes for Haab og for de Dødes Opstandelse.
But when Paul perceived that the one part were Sadducees, and the other Pharisees, he cried out in the council, Men and brethren, I am a Pharisee, the son of a Pharisee: of the hope and resurrection of the dead I am called in question.
Men da Paulus skjønte at den ene delen var saddukeer og den andre fariseere, ropte han i rådet: Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. Det er på grunn av håpet og oppstandelsen fra de døde at jeg blir stilt for retten.
But when Paul perceived that one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, Men and brethren, I am a Pharisee, the son of a Pharisee: concerning the hope and resurrection of the dead I am being questioned.
Da Paulus forsto at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han ut i rådet: "Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere. For håpet og oppstandelsen fra de døde blir jeg dømt!"
Paulus visste at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, så han ropte i Rådet: 'Brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. Det er for håpet og oppstandelsen fra de døde at jeg blir dømt.'
Da Paulus forsto at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i rådet: Brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere! Fordi jeg håper på de dødes oppstandelse, er jeg ført for retten.
Men da Paulus forsto at halvparten av dem var saddukeere og resten fariseere, sa han til Rådet: Mine brødre, jeg er en fariseer, og fariseernes sønn. Jeg står her for å bli dømt for håpet om de dødes oppstandelse.
When Paul perceaved that the one parte were Saduces and the other Pharises: he cryed oute in the counsell. Men and brethren I am a Pharisaye the sonne of a Pharisaye. Of the hope and resurreccion fro deeth I am iudged.
But whan Paul knewe that the one parte was Saduces, and the other parte Pharises, he cried out in ye councell: Ye men and brethren, I am a Pharise, and the sonne of a Pharise, Of hope and resurreccion of the deed am I iudged.
But when Paul perceiued that the one part were of the Sadduces, and the other of the Pharises, hee cried in the Council, Men and brethren, I am a Pharise, the sonne of a Pharise: I am accused of the hope and resurrection of the dead.
But when Paul perceaued that the one part were saducees, and the other pharisees, he cryed out in the counsell: Men and brethren, I am a pharisee, the sonne of a pharisee: Of the hope & resurrection of the dead, I am iudged.
¶ But when Paul perceived that the one part were Sadducees, and the other Pharisees, he cried out in the council, Men [and] brethren, I am a Pharisee, the son of a Pharisee: of the hope and resurrection of the dead I am called in question.
But when Paul perceived that the one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, "Men and brothers, I am a Pharisee, a son of Pharisees. Concerning the hope and resurrection of the dead I am being judged!"
and Paul having known that the one part are Sadducees, and the other Pharisees, cried out in the sanhedrim, `Men, brethren, I am a Pharisee -- son of a Pharisee -- concerning hope and rising again of dead men I am judged.'
But when Paul perceived that the one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, Brethren, I am a Pharisee, a son of Pharisees: touching the hope and resurrection of the dead I am called in question.
But when Paul perceived that the one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, Brethren, I am a Pharisee, a son of Pharisees: touching the hope and resurrection of the dead I am called in question.
But when Paul saw that half of them were Sadducees and the rest Pharisees, he said in the Sanhedrin, Brothers, I am a Pharisee, and the son of Pharisees: I am here to be judged on the question of the hope of the coming back from the dead.
But when Paul perceived that the one part were Sadducees and the other Pharisees, he cried out in the council, "Men and brothers, I am a Pharisee, a son of Pharisees. Concerning the hope and resurrection of the dead I am being judged!"
Then when Paul noticed that part of them were Sadducees and the others Pharisees, he shouted out in the council,“Brothers, I am a Pharisee, a son of Pharisees. I am on trial concerning the hope of the resurrection of the dead!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7Da han sa dette, oppsto det en strid mellom fariseerne og saddukeerne, og mengden ble delt.
8For saddukeerne sier at det ikke er noen oppstandelse, heller ikke engel eller ånd, men fariseerne erkjenner begge deler.
9Det oppsto en stor rop, og noen av de skriftlærde som var av fariseerne tok ordet og stridde seg imot, og sa: Vi finner intet ondt i denne mann; men hvis en ånd eller en engel har talt til ham, la oss ikke kjempe mot Gud.
20Ellers, la de som er til stede her si hva ondt de har funnet hos meg mens jeg sto foran rådet,
21bortsett fra om det er for dette ene utsagnet da jeg stod blant dem og ropte: 'Angående de dødes oppstandelse blir jeg dømt av dere i dag.'
2Jeg anser meg selv for å være heldig, kong Agrippa, fordi jeg i dag kan forsvare meg for deg om alle de ting jeg anklages for av jødene:
3Særlig fordi jeg vet at du er kyndig i alle skikker og spørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg.
4Mitt liv fra ungdommen av, som begynte blant mitt eget folk i Jerusalem, kjenner alle jødene til;
5De som har kjent meg fra begynnelsen, kan vitne om at jeg har levd som fariseer etter den strengeste sekt av vår religion.
6Og nå står jeg her og blir dømt for håpet om løftet Gud ga våre fedre:
7Det løftet vårt tolv stammer har håpet å oppnå ved stadig å tjene Gud dag og natt. For dette håpets skyld, kong Agrippa, blir jeg anklaget av jødene.
8Hvorfor skulle det regnes som utrolig blant dere at Gud vekker opp de døde?
9Jeg tenkte i sannhet at jeg burde gjøre mye mot navnet til Jesus fra Nasaret.
10Det gjorde jeg også i Jerusalem: jeg kastet mange av de hellige i fengsel, etter å ha fått autoritet fra overprestene, og når de ble henrettet, ga jeg min stemme imot dem.
1Brødre og fedre, hør mitt forsvar som jeg nå legger frem for dere.
2Da de hørte at han talte til dem på hebraisk, ble de enda stillere. Og han sa:
3Jeg er en jøde, født i Tarsus i Kilikia, men vokst opp her i denne byen ved Gamaliels føtter, opplært etter den strenge måten i våre forfedres lov, og jeg var ivrig for Gud, slik dere alle er i dag.
4Jeg forfulgte dette veien til døden, og fanget og kastet både menn og kvinner i fengsel.
14Men dette bekjenner jeg for deg, at jeg på den måten de kaller vranglære, slik tilber jeg mine fedres Gud, og jeg tror på alt som er skrevet i loven og profetene.
15Og jeg har håp til Gud, som også de selv deler, om at det skal være en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige.
1Paulus så alvorlig på rådet og sa: Menn og brødre, jeg har levd med god samvittighet for Gud til denne dag.
5Omskåret på den åttende dag, av Israels folk, av Benjamins stamme, hebreer av hebreere; når det gjelder loven, en fariseer;
6Når det gjelder iver, hadde jeg forfulgt kirken; når det gjelder rettferdigheten i loven, uten skyld.
39Men Paulus sa: Jeg er en jøde fra Tarsus, en by i Kilikia, en borger av ingen ringe by. Jeg ber deg, la meg få tale til folket.
4De som sto ved siden, sa: Håner du Guds yppersteprest?
5Da sa Paulus: Jeg visste ikke, brødre, at han var ypperstepresten. For det er skrevet: Du skal ikke tale ondt om ditt folks leder.
15Da jeg var i Jerusalem, informerte yppersteprestene og de eldste blant jødene meg om ham og ønsket dom mot ham.
17Tre dager senere kalte Paulus jødelederne sammen. Da de var samlet, sa han til dem: 'Menn og brødre, uten å ha gjort noe mot folket eller våre forfedres skikker, ble jeg arrestert i Jerusalem og overgitt til romerne.'
10Da sa Paulus: Jeg står foran keiserens dommersete, hvor jeg burde bli dømt. Jeg har ikke gjort urett mot jødene, som du godt vet.
11Hvis jeg har gjort noe galt eller har gjort noe som fortjener døden, nekter jeg ikke å dø. Men hvis det ikke er noe om det de anklager meg for, kan ingen overgi meg til dem. Jeg anker til keiseren.
19Men de hadde visse spørsmål mot ham om deres egen religion og om en Jesus, som var død, som Paulus påsto var levende.
20Og fordi jeg var usikker på slike spørsmål, spurte jeg om han ville dra til Jerusalem og bli dømt der for disse sakene.
27Denne mannen ble grepet av jødene og skulle ha blitt drept av dem; så kom jeg med soldater og reddet ham, da jeg forsto at han var romer.
28Da jeg ønsket å vite årsaken til at de anklaget ham, førte jeg ham til deres råd.
29Der fant jeg ut at han ble anklaget for spørsmål om deres lov, men at det ikke var noen anklage mot ham som fortjente død eller fengsel.
8Jeg svarte: Hvem er du, Herre? Og han sa til meg: Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.
10Da landshøvdingen ga tegn til Paulus at han kunne snakke, svarte Paulus: «Siden jeg vet at du har vært dommer over dette folket i mange år, svarer jeg med glede til mitt forsvar.
15Og jeg sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger.
19Jeg sa: Herre, de vet at jeg fengslet og slo dem som trodde på deg i hver synagoge;
30Og da han hadde sagt dette, reiste kongen seg, og guvernøren, og Bernice, og de som satt med dem.
8Paulus forsvarte seg selv og sa: Jeg har ikke forbrutt meg verken mot jødenes lov, mot tempelet eller mot keiseren.
12Mens jeg reiste til Damaskus med myndighet og fullmakt fra overprestene,
34Men en fariseer i rådet ved navn Gamaliel, en lovlærer som ble respektert av alt folket, reiste seg og ba om at apostlene skulle føres utenfor en stund.
22Er de hebreere? Det er jeg også. Er de israelitter? Det er jeg også. Er de av Abrahams ætt? Det er jeg også.
27Da kommandanten kom, spurte han Paulus: Fortell meg, er du romersk borger? Han svarte: Ja.
28Kommandanten svarte: Jeg har kjøpt denne friheten for en stor sum. Paulus sa: Men jeg er født fri.
23At Kristus måtte lide, og at han skulle være den første som står opp fra de døde og bringer lys til folket og til hedningene.
19Men da jødene motsatte seg det, følte jeg meg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg har noe å anklage mitt folk for.
14Og jeg var mer nidkjær i jødedommen enn mange av mine jevnaldrende i mitt folk, da jeg var mer ivrig etter mine fedres tradisjoner.
30Neste dag, for å få klarhet i hva han ble anklaget for av jødene, løste han ham fra lenkene og befalte at yppersteprestene og hele rådet skulle samles, og han førte Paulus ned og stilte ham foran dem.