Lukas 18:39
De som gikk foran, irettesatte ham for at han skulle tie, men han ropte enda høyere: Davids sønn, miskunn deg over meg!
De som gikk foran, irettesatte ham for at han skulle tie, men han ropte enda høyere: Davids sønn, miskunn deg over meg!
De som gikk foran, refset ham for at han skulle tie, men han ropte bare enda høyere: Du Davids Sønn, miskunn deg over meg!
De som gikk foran, snakket strengt til ham for at han skulle tie. Men han ropte bare enda mer: 'Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!'
De som gikk foran, truet ham for at han skulle tie. Men han ropte bare enda høyere: «Davids sønn, miskunn deg over meg!»
Og de som gikk foran, irettesatte ham, for at han skulle tie; men han ropte enda mer: Du Davids sønn, vær nådig mot meg.
Og de som gikk foran, irettesatte ham og sa at han skulle tie; men han ropte høyere: Sønn av David, vær barmhjertig mot meg.
Og de som gikk foran irettesatte ham og sa at han skulle tie munnen; men han ropte så mye mer, Du Davids sønn, vær meg nådig.
De foran irettesatte ham for å tie, men han ropte enda høyere: Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!
Og de som gikk foran, truet ham at han skulle tie; men han ropte enda høyere: Du Davids sønn, miskunn deg over meg!
De som gikk foran, truet ham til å tie, men han ropte bare enda mer: Davids sønn, miskunn deg over meg!
De som gikk foran, befalte ham å tie, men han ropte enda høyere: 'Du, Davidsønn, vis miskunn med meg!'
De som gikk foran, irettesatte ham og ba ham tie stille, men han ropte enda høyere: Du Davids sønn, miskunn deg over meg!
De som gikk foran, irettesatte ham og ba ham tie stille, men han ropte enda høyere: Du Davids sønn, miskunn deg over meg!
De som gikk foran, sa til ham at han skulle tie stille, men han ropte bare enda høyere: "Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!"
Those who were leading the way rebuked him and told him to be quiet, but he shouted all the more, 'Son of David, have mercy on me!'
De som gikk foran, snubbet på ham og ba ham tie, men han ropte enda høyere: 'Davids sønn, miskunn deg over meg!'
Og de, som gik foran, truede ham, at han skulde tie; men han raabte meget mere: Du Davids Søn, forbarm dig over mig!
And they which went before rebuked him, that he should hold his peace: but he cried so much the more, Thou Son of David, have mercy on me.
De som gikk foran, snakket strengt til ham for at han skulle tie stillet, men han ropte bare enda høyere: Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!
And those who went ahead rebuked him, that he should keep silent: but he cried out all the more, Son of David, have mercy on me.
De som gikk foran, forsøkte å få ham til å tie, men han ropte enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!»
De som gikk foran, prøvde å få ham til å tie, men han ropte bare enda høyere: 'Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!'
De som gikk foran, irettesatte ham for at han skulle tie, men han ropte enda høyere: Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg.
De som gikk foran, sa alvorlig til ham at han skulle tie. Men han ropte enda høyere: Davids Sønn, miskunn deg over meg!
And{G2532} they that{G3588} went before{G4254} rebuked{G2008} him,{G846} that{G2443} he should hold{G4623} his{G846} peace:{G4623} but{G1161} he cried{G2896} out the more{G3123} a great deal,{G4183} Thou son{G5207} of David,{G1138} have mercy{G1653} on me.{G3165}
And{G2532} they which went before{G4254}{(G5723)} rebuked{G2008}{(G5707)} him{G846}, that{G2443} he should hold his peace{G4623}{(G5661)}: but{G1161} he{G846} cried{G2896}{(G5707)} so much{G4183} the more{G3123}, Thou Son{G5207} of David{G1138}, have mercy{G1653}{(G5657)} on me{G3165}.
And they which went before rebuked him that he shuld holde his peace. But he cryed so moche the moare thou sonne of David have mercy on me.
But the people that wente before, rebuked him, that he shulde holde his tunge. Neuertheles he cried moch more: Thou sonne of Dauid haue mercy vpo me.
And they which went before, rebuked him that he shoulde holde his peace, but he cried much more, O Sone of Dauid, haue mercie on me.
And they which went before, rebuked hym, that he shoulde holde his peace: But he cryed so much the more, thou sonne of Dauid, haue mercie on me.
And they which went before rebuked him, that he should hold his peace: but he cried so much the more, [Thou] Son of David, have mercy on me.
Those who led the way rebuked him, that he should be quiet; but he cried out all the more, "You son of David, have mercy on me!"
and those going before were rebuking him, that he might be silent, but he was much more crying out, `Son of David, deal kindly with me.'
And they that went before rebuked him, that he should hold his peace: but he cried out the more a great deal, Thou son of David, have mercy on me.
And they that went before rebuked him, that he should hold his peace: but he cried out the more a great deal, Thou son of David, have mercy on me.
And those who were in front made protests and said to him, Be quiet: but he said all the more, O Son of David, have mercy on me.
Those who led the way rebuked him, that he should be quiet; but he cried out all the more, "You son of David, have mercy on me!"
And those who were in front scolded him to get him to be quiet, but he shouted even more,“Son of David, have mercy on me!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
35 Da de nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget.
36 Da han hørte folkemengden passere, spurte han hva det betydde.
37 De fortalte ham at Jesus fra Nasaret gikk forbi.
38 Da ropte han: Jesus, Davids sønn, miskunn deg over meg!
46 Så kom de til Jeriko. Da han dro ut av Jeriko sammen med disiplene sine og en stor mengde folk, satt den blinde Bartimeus, sønn av Timeus, ved veien og tigget.
47 Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret, begynte han å rope: 'Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!'
48 Mange ba ham være stille, men han ropte enda høyere: 'Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!'
49 Jesus stanset og sa at han skulle kalles til ham. De ropte på den blinde og sa til ham: 'Vær ved godt mot, stå opp! Han kaller på deg.'
50 Han kastet kappen av seg, sprang opp og kom til Jesus.
51 Jesus spurte ham: 'Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?' Den blinde svarte: 'Mester, jeg vil få synet igjen.'
29 Da de dro ut fra Jeriko, fulgte en stor mengde ham.
30 Og se, to blinde satt ved veikanten. Da de hørte at Jesus gikk forbi, ropte de og sa: Ha medlidenhet med oss, Herre, du Davids sønn!
31 Folkemengden irettesatte dem fordi de skulle tie stille, men de ropte enda høyere og sa: Ha medlidenhet med oss, Herre, du Davids sønn!
32 Jesus stanset, kalte dem til seg og sa: Hva vil dere at jeg skal gjøre for dere?
33 De sa til ham: Herre, at øynene våre må bli åpnet.
40 Jesus stanset og ba om at han skulle bli ført til ham. Da han kom nær, spurte Jesus ham,
41 Hva vil du at jeg skal gjøre for deg? Han svarte: Herre, la meg få synet igjen.
42 Jesus sa til ham: Få synet igjen! Din tro har frelst deg.
43 Straks fikk han synet tilbake og fulgte Jesus mens han priste Gud. All folket som så det, lovpriste Gud.
27 Da Jesus gikk derfra, fulgte to blinde menn etter ham og ropte: Du Davids sønn, ha miskunn med oss!
22 Og se, en kanaaneisk kvinne fra de traktene kom og ropte, Herre, Davids sønn, hjelp meg! Min datter er hardt plaget av en ond ånd.
23 Men han svarte henne ikke et ord. Hans disipler kom og ba ham, Send henne bort, for hun roper etter oss.
38 Og se, en mann ropte fra mengden: Mester, jeg ber deg, se til min sønn, for han er mitt eneste barn.
39 En ånd tar ham, og han skriker plutselig ut, den river og sliter i ham så han skummer, og den forlater ham nesten aldri.
40 Jeg ba disiplene dine om å drive den ut, men de kunne ikke.
14 Da de kom til folkemengden, kom det en mann bort til ham, knelte og sa:
15 Herre, ha barmhjertighet med min sønn, for han er forrykt og lider mye; ofte faller han i ild, og ofte i vann.
28 Da han så Jesus, ropte han høyt, kastet seg ned for ham og sa med høy røst: Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, du den høyeste Guds sønn? Jeg ber deg, ikke plag meg.
13 De ropte høyt og sa: Jesus, Mester, ha barmhjertighet med oss.
7 og ropte med høy røst: Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, du Den høyeste Guds Sønn? Jeg ber deg ved Gud, ikke plag meg!
25 Jesus irettesatte ham og sa: Ti stille og kom ut av ham.
41 Demoner kom også ut av mange mens de ropte: 'Du er Kristus, Guds Sønn.' Men han irettesatte dem og tillot dem ikke å tale, for de visste at han var Kristus.
8 Folkemengden ropte og begynte å be om at han skulle gjøre som han alltid hadde gjort for dem.
16 Og han spurte de skriftlærde: Hva diskuterer dere med dem?
17 En fra mengden svarte og sa: Mester, jeg har brakt min sønn til deg, som har en stum ånd.
18 Hvor enn ånden tar ham, rivetter den ham, og han skummer og skjærer tenner og blir stiv. Jeg ba disiplene dine om å drive den ut, men de kunne ikke.
25 Når Jesus så at folket kom stormende til, refset han den urene ånden og sa: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg, kom ut av ham og gå aldri inn i ham igjen.
26 Den skrek og rev ham voldsomt og kom ut; gutten ble som død, slik at mange sa: Han er død.
13 De ropte igjen: "Korsfest ham!"
39 Noen av fariseerne i folkemengden sa til ham: Mester, irettesett dine disipler.
40 Han svarte: Jeg sier dere: Hvis disse tier, skal steinene rope.
21 Men de ropte: Korsfest ham, korsfest ham!
35 Men Jesus irettesatte ham og sa: 'Vær stille og kom ut av ham.' Demonen kastet mannen midt iblant dem, men kom ut uten å skade ham.
40 Da ropte de alle igjen og sa: Ikke denne mannen, men Barabbas! Barabbas var en røver.
19 Men Jesus lot ham ikke, men sa til ham: Gå hjem til dine egne, og fortell dem hvilken stor ting Herren har gjort for deg, og hvordan han har hatt medlidenhet med deg.
2 Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke; og om natten, men jeg får ingen ro.
39 De som gikk forbi, spottet ham, ristet på hodet,
35 Noen av dem som sto der, sa da de hørte dette: "Se, han roper på Elia."
9 Og folkemengdene som gikk foran og de som fulgte etter, ropte: Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!
32 Og de førte til ham en som var døv og hadde et taleforstyrrelse; og de ba ham legge hånden på ham.