Salmene 77:3
Jeg tenkte på Gud, og ble urolig: jeg klaget, og min ånd ble overveldet. Sela.
Jeg tenkte på Gud, og ble urolig: jeg klaget, og min ånd ble overveldet. Sela.
Jeg tenkte på Gud og ble urolig; jeg klaget, og min ånd ble overveldet. Sela.
På nødens dag søkte jeg Herren; min hånd var utrakt om natten uten å bli trett. Min sjel nektet å la seg trøste.
På nødens dag søker jeg Herren; om natten rekker jeg ut hånden uten å bli trett, min sjel nekter å la seg trøste.
I min nød roper jeg til Herren; om natten rekker jeg hendene mine i bønn, men jeg finner ingen trøst.
Jeg mintes Gud og ble bekymret; jeg klaget, og min ånd ble overveldet. Sela.
Jeg husket Gud og ble opprørt; jeg klagde, og ånden min ble overveldet. Selah.
Jeg søkte Herren på min trengselsdag, min hånd var utstrakt om natten og ga seg ikke, min sjel nektet å la seg trøste.
På trengselens dag søkte jeg Herren. Om natten løftet jeg hendene uten at de ble trette; min sjel nektet å la seg trøste.
Jeg husket Gud og ble berørt; jeg klagde, og min ånd ble overveldet. Selah.
Jeg tenkte på Gud, og ble urolig: jeg klaget, og min ånd ble overveldet. Sela.
På nødens dag søkte jeg Herren; om natten rakte jeg ut min hånd uten å bli trøtt, min sjel nektet å la seg trøste.
In the day of my trouble, I sought the Lord. My hand was stretched out at night and did not grow weary; my soul refused to be comforted.
På dagen for min trengsel søkte jeg Herren. Min hånd var utstrakt om natten og opphørte ikke; min sjel nektet å la seg trøste.
Jeg søgte Herren paa min Nøds Dag, min Haand var om Natten udrakt og lod ikke af, min Sjæl vægrede sig ved at lade sig trøste.
I remembered God, and was troubled: I complained, and my spirit was overwhelmed. Selah.
Jeg tenkte på Gud og ble urolig: jeg klaget, og min ånd var overveldet. Pause.
I remembered God, and was troubled; I complained, and my spirit was overwhelmed. Selah.
Jeg minnes Gud, og jeg sukker. Jeg klager, og min ånd er overveldet. Sela.
Jeg tenker på Gud og stønner, jeg grubler, og min ånd svekkes. Selah.
Jeg minnes Gud, og jeg er urolig; jeg klager, og min ånd er overveldet. Sela.
Jeg vil minnes Gud, med lyder av sorg; mine tanker er urolige, og min ånd er overveldet. (Selah.)
I remember{H2142} God,{H430} and am disquieted:{H1993} I complain,{H7878} and my spirit{H7307} is overwhelmed.{H5848} {H5542}
I remembered{H2142}{H8799)} God{H430}, and was troubled{H1993}{H8799)}: I complained{H7878}{H8799)}, and my spirit{H7307} was overwhelmed{H5848}{H8691)}. Selah{H5542}.
When I was in heuynesse, I thought vpo God: whe my hert was vexed, then dyd I speake.
I did thinke vpon God, & was troubled: I praied, and my spirit was full of anguish. Selah.
I called to remembraunce God, and I was disquieted: I conferred with my selfe, and my spirite was wrapped in pensiuenesse. Selah.
I remembered God, and was troubled: I complained, and my spirit was overwhelmed. Selah.
I remember God, and I groan. I complain, and my spirit is overwhelmed. Selah.
I remember God, and make a noise, I meditate, and feeble is my spirit. Selah.
I remember God, and am disquieted: I complain, and my spirit is overwhelmed. Selah
I remember God, and am disquieted: I complain, and my spirit is overwhelmed. {{Selah
I will keep God in memory, with sounds of grief; my thoughts are troubled, and my spirit is overcome. (Selah.)
I remember God, and I groan. I complain, and my spirit is overwhelmed. Selah.
I said,“I will remember God while I groan; I will think about him while my strength leaves me.”(Selah)
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Jeg ropte til Gud med min stemme, ja, til Gud med min stemme; og han hørte meg.
2 På dagen for min nød søkte jeg Herren: min smerte vedvarte om natten og stanset ikke: min sjel nektet å bli trøstet.
4 Du holder mine øyne våkne: jeg er så urolig at jeg ikke kan tale.
19 Jeg minnes min nød og min elendighet, malurten og gallen.
20 Min sjel husker dem fortsatt, og er ydmyket i meg.
6 Jeg kaller frem i minnet min sang om natten: jeg samtaler med mitt eget hjerte: og min ånd søker flittig.
4 Derfor er min ånd nedtrykt i meg; mitt hjerte er øde.
5 Jeg minnes de gamle dager; jeg grunner på alt ditt verk; jeg tenker på dine henders gjerninger.
26 Jeg hadde ingen trygghet, ingen hvile, eller fred; likevel kom uroen.
7 Da min sjel vansmektet i meg, husket jeg Herren; og min bønn kom til deg, i ditt hellige tempel.
2 Jeg helte ut min klage foran ham; jeg la frem min nød for ham.
3 Når min ånd var overveldet i meg, da kjente du min sti. På veien jeg gikk, har de i hemmelighet lagt en snare for meg.
9 Har Gud glemt å være nådig? har han i sinne lukket sin barmhjertighet? Sela.
10 Og jeg sa: Dette er min svakhet: men jeg vil huske de årene da den Høyeste hadde sin høyre hånd over meg.
3 Mine tårer er min mat dag og natt, mens de stadig sier til meg: Hvor er din Gud?
4 Når jeg tenker på dette, utøser jeg min sjel i meg; for jeg pleide å vandre med menneskemengden, jeg gikk med dem til Guds hus, med jubel og lovprisning, med en mengde som feiret høytid.
5 Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham for hans frelsende nærvær.
6 Min Gud, min sjel er nedtrykt i meg. Derfor minnes jeg deg fra Jordans land, fra Hermonfjellene, fra Mizar-høyden.
3 Da jeg tidde, forfalt mine bein gjennom hele dagen mens jeg stønnet.
4 For dag og natt lå din hånd tungt på meg; min styrke svant bort som i sommerens tørke. (Pause)
1 Herre, hvor mange de har blitt som plager meg! Mange står opp mot meg.
2 Mange sier om min sjel: Det finnes ingen frelse for ham hos Gud. Sela.
27 Mitt indre stormet og fant ingen ro: dagene med lidelse stanset meg.
9 Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
4 Jeg ropte til Herren med min røst, og han hørte meg fra sin hellige fjell. Sela.
5 Jeg la meg ned og sov; jeg våknet, for Herren støttet meg.
3 Dødens sorger omringet meg, og dødens kvaler grep meg; jeg fant nød og sorg.
6 Jeg er nedtrykt, helt bøyd ned; jeg sørger hele dagen.
21 Slik ble hjertet mitt bedrøvet, og jeg følte smerte i mine indre deler.
15 Derfor er jeg urolig i hans nærvær; når jeg tenker på det, blir jeg redd for ham.
16 For Gud gjør mitt hjerte mykt, og Den Allmektige foruroliger meg.
8 Jeg er svak og helt knust; jeg skriker ut på grunn av mitt urolige hjerte.
17 Og du har fjernet min sjel langt fra fred: jeg glemte hva velstand var.
3 Jeg er trett av min gråt; halsen min er tørr; øynene mine svikter mens jeg venter på min Gud.
9 Vær meg nådig, HERRE, for jeg er i nød; mine øyne svinner bort av sorg, ja, min sjel og mitt kropp.
6 Når jeg minnes dette, blir jeg redd, og skjelving griper min kropp.
4 Er min klage til et menneske? Og hvis det er slik, hvorfor skulle ikke min sjel bli urolig?
1 Min sjel er trett av livet; jeg vil uttrykke min klage mot meg selv; jeg vil tale i min sjels bitterhet.
5 Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham, som er min frelse og min Gud.
3 Min sjel er også fylt med uro. Men du, HERRE, hvor lenge?
24 For mitt sukk kommer før jeg spiser, og mine klager blir strømmet ut som vann.
6 når jeg husker deg på mitt leie og tenker på deg i de sene nattetimene.
11 Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham, han som er min frelse og min Gud.
11 Derfor vil jeg ikke holde tilbake min munn; jeg vil tale i min sjels angst; jeg vil klage i min ånds bitterhet.
7 Herre, ved din gunst gjorde du mitt fjell sterkt; du skjulte ditt ansikt, og jeg ble grepet av angst.
20 Se, O Herre, for jeg er i nød; min buk er full av uro, mitt hjerte er vendt i meg, for jeg har grovt gjort opprør; utenfor sverdet dreper, hjemme er det som døden.
27 Om jeg sier, jeg vil glemme min klage, legge bort min sorg og trøste meg selv:
2 Jeg var stum av stillhet, jeg holdt min fred, selv fra det gode, men min sorg ble vekket.
3 For sjelen min er full av bekymringer, og livet mitt nærmer seg graven.
16 Og nå er min sjel utøst i meg; dagene med lidelse har grepet meg.