1 Samuel 1:18
Hun sa: 'Måtte din tjenestekvinne finne nåde i dine øyne.' Så gikk kvinnen sin vei og spiste, og hennes ansikt var ikke lenger sorgfullt.
Hun sa: 'Måtte din tjenestekvinne finne nåde i dine øyne.' Så gikk kvinnen sin vei og spiste, og hennes ansikt var ikke lenger sorgfullt.
Hun sa: Må din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, og hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger bedrøvet.
Hun sa: Måtte din tjenestekvinne finne velvilje i dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger nedslått.
Hun sa: Må din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger nedslått.
Hun sa: 'Må din tjenerinne finne nåde for dine øyne.' Så gikk kvinnen sin vei, og hun spiste og var ikke lenger nedtrykt.
Hun sa: "La din tjenestekvinne finne nåde i dine øyne." Så gikk kvinnen sin vei, og hun spiste, og ansiktet hennes var ikke mer trist.
Hun sa: "La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne." Så gikk hun sin vei, spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger bedrøvet.
Hun sa: 'Må din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne.' Deretter dro kvinnen bort, spiste, og hennes ansikt var ikke lenger trist.
Hun sa: "La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne." Så gikk hun sin vei, spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger trist.
Hun sa: «Måtte din tjenerinne finne nåde i dine øyne.» Deretter gikk hun sin vei, spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger preget av sorg.
Hun sa: "La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne." Så gikk hun sin vei, spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger trist.
Hun sa: 'Måtte din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne.' Deretter gikk hun sin vei, spiste igjen, og hennes ansikt var ikke lenger nedtrykt.
She said, 'May your servant find favor in your eyes.' Then she went her way, and she ate, and her face was no longer downcast.
Hun sa: «Måtte din tjenestekvinne finne velvilje for dine øyne.» Så gikk hun sin vei, og da hun hadde spist, så hun ikke lenger trist ut.
Og hun sagde: Lad din Tjenesteqvinde finde Naade for dine Øine. Da gik Qvinden sin Vei og aad, og hendes Ansigt var ikke ydermere (bedrøvet).
And she said, Let thine handmaid find grace in thy sight. So the woman went her way, and did eat, and her countenance was no more sad.
Hun sa: 'Må din tjenestekvinne finne nåde i dine øyne.' Så gikk kvinnen sin vei, spiste, og hennes ansikt var ikke lenger trist.
And she said, Let your maidservant find favor in your sight. So the woman went her way, and did eat, and her countenance was no longer sad.
Hun sa: La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei og spiste, og hennes ansikt var ikke bedrøvet lenger.
Hun sa: "La din tjenestekvinne finne nåde i dine øyne." Så gikk kvinnen sin vei, spiste, og hennes ansikt var ikke lenger trist.
Hun sa: Måtte din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, og hun spiste, og hennes ansikt var ikke lenger trist.
Hun sa: «Må jeg finne nåde for dine øyne.» Så gikk kvinnen bort, tok del i måltidet, og hennes ansikt var ikke lenger sorgfullt.
And she said,{H559} Let thy handmaid{H8198} find{H4672} favor{H2580} in thy sight.{H5869} So the woman{H802} went{H3212} her way,{H1870} and did eat;{H398} and her countenance{H6440} was no more [sad].
And she said{H559}{(H8799)}, Let thine handmaid{H8198} find{H4672}{(H8799)} grace{H2580} in thy sight{H5869}. So the woman{H802} went{H3212}{(H8799)} her way{H1870}, and did eat{H398}{(H8799)}, and her countenance{H6440} was no more sad.
She sayde: Let thy handmayden fynde fauoure in thy sighte. So the woman wente hir waye and ate, and loked nomore so soroufully:
She sayd againe, Let thine handmayd finde grace in thy sight: so the woman went her way, and did eate, and looked no more sad.
She said: Let thyne handmayde finde grace in thy sight. And so the woman went her way, and dyd eate, and loked no more sad.
And she said, Let thine handmaid find grace in thy sight. So the woman went her way, and did eat, and her countenance was no more [sad].
She said, Let your handmaid find favor in your sight. So the woman went her way, and ate; and her facial expression wasn't sad any more.
And she saith, `Let thy handmaid find grace in thine eyes;' and the woman goeth on her way, and eateth, and her countenance hath not been `sad' for it any more.
And she said, Let thy handmaid find favor in thy sight. So the woman went her way, and did eat; and her countenance was no more `sad'.
And she said, Let thy handmaid find favor in thy sight. So the woman went her way, and did eat; and her countenance was no more [sad] .
And she said, May your servant have grace in your eyes. So the woman went away, and took part in the feast, and her face was no longer sad.
She said, "Let your handmaid find favor in your sight." So the woman went her way, and ate; and her facial expression wasn't sad any more.
She said,“May I, your servant, find favor in your sight.” So the woman went her way and got something to eat. Her face no longer looked sad.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4 Når dagen kom for Elkana til å ofre, ga han deler av offeret til Peninna, sin kone, og til alle hennes sønner og døtre.
5 Men til Hanna ga han en dobbelt del, for han elsket Hanna, enda Herren hadde lukket hennes morsliv.
6 Hennes rival provoserte henne kraftig for å få henne til å føle seg ille til mote, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.
7 Slik fortsatte det år etter år. Hver gang Hanna dro opp til Herrens hus, provoserte Peninna henne, så hun gråt og ikke ville spise.
8 Elkana, hennes mann, sa til henne: 'Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte fullt av sorg? Er jeg ikke mer for deg enn ti sønner?'
9 Etter at de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg. Eli presten satt på stolen ved dørstolpen i Herrens tempel.
10 Hanna var i bitter sjeleangst; hun ba til Herren og gråt sårt.
11 Hun avla et løfte og sa: 'Hærskarenes Herre, hvis du virkelig ser til din tjenestekvinnes nød og husker meg, ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir henne en sønn, så skal jeg gi ham til Herren alle hans levedager, og det skal ikke komme barberkniv på hans hode.'
12 Mens hun fortsatte å be for Herren, la Eli merke til hennes munn.
13 Hanna talte i sitt hjerte; hennes lepper beveget seg, men stemmen hennes hørtes ikke. Derfor trodde Eli at hun var beruset.
14 Eli sa til henne: 'Hvor lenge vil du være beruset? Skyv vinen bort fra deg.'
15 Hanna svarte: 'Nei, min herre, jeg er en kvinne med tung sorg; jeg har verken drukket vin eller sterk drikk, men utøst min sjel for Herren.'
16 Regn ikke din tjenestekvinne for en udugelig kvinne; for ut av min store angst og sorg har jeg talt til nå.'
17 Eli svarte og sa: 'Gå i fred, og må Israels Gud gi deg det du har bedt om.'
19 De steg tidlig opp om morgenen, tilbad for Herren, vendte tilbake og kom hjem til Rama. Og Elkana var sammen med Hanna, sin kone, og Herren husket henne.
20 Da tiden var inne, fødte Hanna en sønn. Hun kalte ham Samuel, for hun sa: 'Jeg ba om ham fra Herren.'
13 Hun sa: «La meg finne nåde for dine øyne, min herre, for du har trøstet meg, og for du har talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke er som en av dine tjenestepiker.»
22 Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Jeg vil ikke dra før barnet er avvent; da vil jeg bringe ham, så han kan tre fram for Herren og bli der for alltid.'
23 Elkana, hennes mann, sa til henne: 'Gjør hva som synes godt for deg; bli her til du har avvent ham. Måtte Herren oppfylle sitt ord.' Så ble kvinnen hos ham og ammet sin sønn til hun hadde avvent ham.
26 Hun sa: 'Å, min herre, så sant du lever, min herre, jeg er kvinnen som sto her ved siden av deg og bad til Herren.'
27 For denne gutten ba jeg, og Herren har gitt meg det jeg bad om.
20 Og Eli velsignet Elkanah og hans kone og sa: Måtte Herren gi deg avkom fra denne kvinnen for lånet som er gitt til Herren. Så dro de hjem til sitt sted.
21 Og Herren besøkte Hannah, så hun ble gravid og fødte tre sønner og to døtre. Og gutten Samuel vokste opp for Herren.
18 Da hun så at hun var fast bestemt på å gå med henne, sluttet hun å snakke til henne.
21 Kvinnen kom til Saul og så at han var skremt. Hun sa til ham: Se, din tjenestekvinne har hørt din røst, og jeg har satt mitt liv i fare og adlydt dine ord som du talte til meg.
22 Nå ber jeg deg, hør også på din tjenestekvinnes røst, og la meg sette frem et stykke brød for deg, så du kan spise og få styrke når du går videre.
12 Da sa kvinnen: La din tjenestekvinne tale et ord til min herre kongen. Og han sa: Tal!
9 Herren gi dere at dere må finne hvile, hver i sin manns hus. Så kysset hun dem, og de løftet opp sine stemmer og gråt.
15 Nå derfor, siden jeg er kommet for å tale dette ord til min herre kongen, er det fordi folket har gjort meg redd; og jeg, din tjenestekvinne, sa: Jeg vil nå tale til kongen; det kan være at kongen vil oppfylle sin tjenestekvinnes bønn.
16 For kongen vil høre, for å fri sin tjenestekvinne fra håndens mann som vil ødelegge meg og min sønn sammen fra Guds arv.
17 Da sa din tjenestekvinne: La min herre kongens ord være til trøst; for som en Guds engel er min herre kongen til å skjelne mellom godt og ondt; og må Herren din Gud være med deg.
18 Da sa kongen til kvinnen: Jeg ber deg, skjule ikke for meg det jeg spør deg om. Og kvinnen sa: La min herre kongen tale!
1 Hannah ba, og sa: Mitt hjerte fryder seg i Herren, mitt horn er opphøyd i Herren. Min munn er åpnet vidt mot mine fiender, fordi jeg gleder meg i din frelse.
10 Da falt hun på sitt ansikt og bøyde seg til jorden og sa til ham: «Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, slik at du legger merke til meg, selv om jeg er en fremmed?»
6 Da reiste hun seg med sine svigerdøtre for å vende tilbake fra Moabs land, for hun hadde hørt i Moabs land at Herren hadde sett sitt folk med å gi dem brød.
7 Så dro hun ut fra stedet hvor hun hadde vært, og hennes to svigerdøtre var med henne, og de begynte på veien tilbake til Juda land.
2 Han hadde to koner; den ene het Hanna og den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen barn.
5 På den fjerde dagen, da de stod opp tidlig om morgenen, gjorde han seg klar til å dra. Men pikenes far sa til sin svigersønn: «Styrk ditt hjerte med en bit brød, og dra så videre.»
6 Så satte de seg ned, og de spiste og drakk sammen. Da sa pikenes far til mannen: «Vær så snill og bli her natten over slik at ditt hjerte kan glede seg.»
36 Hun sa til ham: «Min far, hvis du har åpnet din munn for Herren, gjør med meg som det er gått ut av din munn, for Herren har hevnet deg på dine fiender, ammonittene.»
23 Han sa: "Hvorfor vil du dra til ham i dag? Det er verken nymåne eller sabbat." Hun svarte: "Det går bra."
13 Ville dere vente på dem til de vokste opp? Ville dere avstå fra å gifte dere for deres skyld? Nei, mine døtre; for det gjør meg mer bitter for deres skyld at Herrens hånd er vendt mot meg.
16 Da hun kom til sin svigermor, sa hun: «Hvem er du, min datter?» Hun fortalte henne alt mannen hadde gjort for henne.
2 Og kvinnen stod opp og gjorde som Guds mann hadde sagt, og dro av sted med sitt hus og slo seg ned i filistrenes land i sju år.
3 Og når de sju årene var til ende, kom kvinnen tilbake fra filistrenes land og gikk for å be til kongen for sitt hus og sin mark.
16 Han sa: "Neste år på denne tiden skal du omfavne en sønn." Hun svarte: "Nei, min herre, du Guds mann, lyv ikke for din tjenestekvinne."
20 Da hun holdt på å dø, sa kvinnene som sto rundt henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
18 Da sa hun: «Sett deg, min datter, inntil du vet hvordan saken vil falle. For mannen vil ikke hvile før han har fullført saken i dag.»
27 Og nå, la denne gave som din tjenerinne har brakt til min herre, gis til de unge mennene som følger min herre.