Nehemja 6:11
Men jeg svarte: Skulle en mann som meg flykte? Og hvem er det, som er som jeg, som skulle gå inn i templet for å redde sitt liv? Jeg vil ikke gå inn.
Men jeg svarte: Skulle en mann som meg flykte? Og hvem er det, som er som jeg, som skulle gå inn i templet for å redde sitt liv? Jeg vil ikke gå inn.
Men jeg sa: Skulle en mann som jeg flykte? Og hvem som er som jeg, ville gå inn i tempelet for å berge livet? Jeg går ikke inn.
Men jeg sa: «Skulle en mann som jeg flykte? Hvem som meg kan gå inn i tempelet og bli i live? Jeg går ikke inn.»
Men jeg sa: «Skulle en mann som jeg flykte? Og hvem som meg kan gå inn i tempelet og bli i live? Jeg vil ikke gå inn.»
Men jeg sa: 'Skulle en mann som jeg flykte? Og hvem kan gå inn i tempelet for å redde sitt liv? Jeg vil ikke gå inn.'
Og jeg sa: Skulle en slik mann som jeg flykte? Hvem ville gå inn i templet for å redde sitt liv, som jeg? Jeg vil ikke gå inn.
Men jeg svarte: Skulle en mann som meg flykte? Hvordan kan noen som jeg gå inn i templet og overleve? Jeg vil ikke gå inn der.
Men jeg svarte: «Skulle en mann som meg flykte? Og hvem som meg kunne gå inn i templet og overleve? Jeg vil ikke gå.»
Og jeg sa: Skal en mann som jeg flykte? Og hvem er det som, slik som jeg er, ville gå inn i templet for å redde sitt liv? Jeg vil ikke gå inn.
Jeg svarte: «Skal en mann som meg flykte? Hvem, lik meg, skal gå inn i tempelet for å redde sitt liv? Det vil jeg ikke gjøre.»
Og jeg sa: Skal en mann som jeg flykte? Og hvem er det som, slik som jeg er, ville gå inn i templet for å redde sitt liv? Jeg vil ikke gå inn.
Men jeg sa: 'Skulle en mann som jeg flykte? Og hvem som jeg ville gå inn i templet for å redde livet? Jeg vil ikke gå.'
But I said, "Should a man like me run away? How can someone like me enter the temple and live? I will not go!"
Men jeg sa: «Skulle en mann som jeg flykte? Og hvem som jeg kunne gå inn i tempelet og leve? Jeg går ikke inn.»
Men jeg sagde: Skulde en Mand som jeg flye? og hvilken er som jeg, som skulde gaae i Templet, at han maatte leve? jeg vil ikke gaae derind.
And I said, Should such a man as I flee? and who is there, that, being as I am, would go into the temple to save his life? I will not go in.
Og jeg sa: Skal en mann som meg flykte? Og hvem er der, som er som jeg, som ville gå inn i tempelet for å redde sitt liv? Jeg vil ikke gå inn.
And I said, Should a man like me flee? And who is there like me, who would go into the temple to save his life? I will not go in.
Jeg sa: Skal en mann som jeg flykte? Og hvem der ute, som er som meg, ville gå inn i templet for å redde sitt liv? Jeg vil ikke gå inn.
Men jeg sa: 'Skulle en mann som jeg flykte? Og hvordan kunne en som jeg gå inn i templet for å redde livet? Jeg går ikke inn.'
Og jeg sa: Skal en mann som meg flykte? Og hvem er det som, vært slik som jeg, ville gå inn i tempelet for å redde livet sitt? Jeg vil ikke gå inn.
Og jeg sa: Er jeg en mann som skal flykte? Hvilken mann i min posisjon ville gå inn i tempelet for å redde seg selv? Jeg vil ikke gå inn.
But I sayde: Shulde soch a ma flye? Shulde soch a ma as I am, go in to ye teple, to saue his life? I wyl not go in.
Then I said, Should such a man as I, flee? Who is he, being as I am, that would go into the Temple to liue? I will not goe in.
And I saide: should any such man as I flee? Who is, that being as I am, wyll go into the temple to saue his life? I wil not go in.
And I said, Should such a man as I flee? and who [is there], that, [being] as I [am], would go into the temple to save his life? I will not go in.
I said, Should such a man as I flee? and who is there that, being such as I, would go into the temple to save his life? I will not go in.
And I say, `A man such as I -- doth he flee? and who as I, that doth go in unto the temple, and live? -- I do not go in.'
And I said, Should such a man as I flee? and who is there, that, being such as I, would go into the temple to save his life? I will not go in.
And I said, Should such a man as I flee? and who is there, that, being such as I, would go into the temple to save his life? I will not go in.
And I said, Am I the sort of man to go in flight? what man, in my position, would go into the Temple to keep himself safe? I will not go in.
I said, "Should such a man as I flee? Who is there that, being such as I, would go into the temple to save his life? I will not go in."
But I replied,“Should a man like me run away? Would someone like me flee to the temple in order to save his life? I will not go!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8Jeg sendte beskjed til ham og sa: Det er ikke sant noe av det du sier, du finner på dette av ditt eget hjerte.
9For de prøvde alle å skremme oss og si: Deres hender vil bli svekket fra arbeidet, så det ikke blir fullført. Men nå, Gud, styrk mine hender.
10Senere kom jeg til huset til Semaia, sønnen av Delaja, sønnen av Mehetabel, som var innesperret, og han sa: La oss møtes i Guds hus, inne i templet, og lukke dørene til templet, for de vil komme for å drepe deg; ja, om natten vil de komme for å drepe deg.
12Da forsto jeg at Gud ikke hadde sendt ham, men at han hadde fremsagt denne profetien mot meg fordi Tobia og Sanballat hadde leid ham.
13Han var altså hyret inn for å skremme meg, slik at jeg skulle gjøre som han sa og dermed synde, så de kunne ha en sak for et ondt rykte og vanære meg.
14Gud, husk Tobia og Sanballat for disse handlingene, og også profetinnen Noadja og de andre profetene som forsøkte å skremme meg.
1Da det ble kjent for Sanballat, Tobia, Geshem araberen og resten av fiendene våre at jeg hadde bygget muren, og at det ikke var noen åpninger igjen i den - selv om jeg på den tiden ikke hadde satt opp dørene i portene -
2sendte Sanballat og Geshem bud til meg og sa: Kom, la oss møtes i en av landsbyene på sletten Ono. Men de planla å skade meg.
3Jeg svarte dem med budbærere og sa: Jeg er i ferd med å gjøre et stort arbeid, så jeg kan ikke komme ned. Hvorfor skulle arbeidet stoppe mens jeg forlater det og kommer ned til dere?
4De sendte samme budskap til meg fire ganger, og jeg svarte dem på samme måte hver gang.
15Jeg dro opp om natten langs bekken og så på muren, og så vendte jeg tilbake og gikk inn gjennom Dalporten og vendte tilbake.
16De lokale lederne visste ikke hvor jeg hadde gått, eller hva jeg gjorde. Jeg hadde heller ikke fortalt det til jødene, prestene, adelen, lederne eller de andre som skulle utføre arbeidet.
17Da sa jeg til dem: Dere ser den nød vi er i, hvordan Jerusalem ligger øde og portene er brent med ild. Kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger er til spott.
11Så kom jeg til Jerusalem, og var der i tre dager.
12Jeg sto opp om natten, jeg og noen få menn med meg. Jeg hadde ikke fortalt noen hva min Gud hadde lagt på hjertet mitt å gjøre for Jerusalem. Det var ingen dyr med meg, bortsett fra det jeg red på.
6Men i denne tiden var jeg ikke i Jerusalem, for i det trettitredje året av kong Artaxerxes av Babylon vendte jeg tilbake til kongen. Etter en viss tid fikk jeg tillatelse fra kongen.
7Jeg kom til Jerusalem og fikk vite om det onde som Eljasjib hadde gjort for Tobia, ved å forberede ham et kammer i forgårdene til Guds hus.
8Dette såret meg sterkt, og jeg kastet alle Tobias eiendeler ut av kammeret.
26Da skal du si til dem: Jeg ba om min bønne foran kongen, at han ikke skulle føre meg tilbake til Jonatans hus for å dø der.
1Hos Herren setter jeg min lit; hvordan kan dere si til min sjel: Flykt som en fugl til fjellet?
21Da irettesatte jeg dem og sa til dem: Hvorfor slår dere leir rundt muren? Dersom dere gjør dette igjen, vil jeg legge hendene på dere. Fra den tid kom de ikke mer på sabbaten.
34Om jeg fryktet en stor folkemengde, eller familiers forakt skremte meg, så jeg holdt taus og ikke gikk ut av døren;
2Da sa kongen til meg: Hvorfor er ditt ansiktsuttrykk trist, når du ikke er syk? Dette må være sorg i hjertet. Da ble jeg svært redd.
3Og jeg sa til kongen: Må kongen leve evig. Hvordan kan jeg unngå å være trist når byen hvor mine fedres gravsteder er, ligger øde, og portene er fortært av ild?
4Da sa kongen til meg: Hva er det du ber om? Så ba jeg til himmelens Gud.
14Jeg så og sto opp og sa til adelsmennene, lederne og resten av folket: Frykt ikke for dem! Husk Herren, den store og fryktinngytende, og kjemp for deres brødre, deres sønner og døtre, deres koner og deres hjem.
5Jeg og alt folket som er med meg vil nærme oss byen. Og når de kommer ut mot oss, slik som før, vil vi flykte for dem.
2gav jeg min bror Hanani og Hananja, som var hersker over borgen, ansvar for Jerusalem; for han var en trofast mann og fryktet Gud mer enn mange.
3Og jeg sa til dem: La ikke portene i Jerusalem åpnes før solen er blitt varm; mens de fortsatt står på plass, la dem lukke dørene og barrikadere dem. Utnevn vakter av innbyggerne i Jerusalem, hver på sin vakt, og hver og en overfor sitt eget hus.
11Derfor irettesatte jeg lederne og sa: Hvorfor er Guds hus forlatt? Så samlet jeg dem og satte dem tilbake på deres poster.
20Da svarte jeg dem og sa: Himmelens Gud, han vil la oss lykkes. Derfor, vi hans tjenere skal stå opp og bygge, men dere har ingen del, ingen rett eller minne i Jerusalem.
19De talte også godt om ham foran meg og rapporterte mine ord til ham. Og Tobia sendte brev for å skremme meg.
2at Hanani, en av mine brødre, kom sammen med noen menn fra Juda. Jeg spurte dem om jødene som hadde unnsluppet, de som var tilbake fra fangenskapet, og om Jerusalem.
3De sa til meg: «De som er igjen fra fangenskapet der i provinsen er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er brutt ned, og portene er brent opp med ild.»
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt, sørget i flere dager, fastet og ba for himmelens Gud.
35Da ville jeg snakke og ikke frykte ham; men slik er det ikke med meg.
9Og jeg sa videre: "Det dere gjør, er ikke godt. Skulle dere ikke vandre i frykt for vår Gud for å unngå vanæren fra våre hedenske fiender?"
11I Gud har jeg satt min lit; jeg skal ikke frykte hva mennesker kan gjøre mot meg.
6I brevet stod det: Det ryktes blant folkene, og Gashmu sier det, at du og jødene planlegger å gjøre opprør. Derfor bygger du muren, for du ønsker å være deres konge, ifølge disse ryktene.
22For jeg skammet meg å be kongen om hærstyrke og ryttere til å hjelpe oss mot fiender underveis, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham til det gode, men hans makt og vrede er mot alle dem som forlater ham.
4Da samlet alle seg rundt meg, de som skalv for Israels Guds ord, på grunn av bortførernes overtredelse; og jeg satt lammet av forbauselse inntil kveldsofferet.
5Og ved kveldsofferet reiste jeg meg fra min forundring; jeg hadde revet min kappe og min drakt, og jeg falt på kne og strakte ut hendene til Herren min Gud.
6Jeg vil ikke frykte for ti tusen av folket som har stilt seg opp mot meg fra alle kanter.
9Og Herrens ord kom til meg, og sa:
21Men hvis du nekter å gå ut, så er dette det ordet som Herren har vist meg:
21Derfor sier Herren om mennene i Anatot, som søker å ta ditt liv, som sier: Du skal ikke profetere i Herrens navn, så du ikke dør ved vår hånd:
6Men hvem er i stand til å bygge ham et hus, når himmelen og himlenes himmel ikke kan romme ham? Og hvem er jeg, at jeg skulle bygge ham et hus, annet enn for å brenne ofre for hans åsyn?
5Og Jeremia befalte Baruk og sa: Jeg er innesperret og kan ikke gå inn i Herrens hus.
3og for å tale til prestene i Herren, hærskarenes Guds hus, og til profetene, og si: Skal jeg sørge i den femte måneden og avstå fra det, slik som jeg har gjort i mange år?