Salmenes bok 53:5
Der ble de grepet av stor frykt, der hvor ingen frykt var, for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg; du har gjort dem til skamme, for Gud har forkastet dem.
Der ble de grepet av stor frykt, der hvor ingen frykt var, for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg; du har gjort dem til skamme, for Gud har forkastet dem.
Der ble de grepet av stor frykt, der det ikke var noe å frykte; for Gud har spredt knoklene til ham som slår leir mot deg. Du har gjort dem til skamme, fordi Gud har foraktet dem.
Har ikke de som gjør urett forstått? De spiser mitt folk som brød; på Gud kaller de ikke.
Skjønner de ikke, alle som gjør urett? De eter mitt folk som om de åt brød; Gud påkaller de ikke.
Forstår de ingenting, alle som gjør ondt, som utnytter mitt folk uten ettertanke? De påkaller ikke Gud.
Der var de i stor frykt, hvor ingen frykt var; for Gud har spredt knoklene til dem som beleiret deg. Du har gjort dem til skamme, for Gud har foraktet dem.
De var redde der frykt ikke fantes; Gud har spredt dem som står imot deg; du har gjort dem til skamme, fordi Gud har foraktet dem.
Skjønner ikke de som gjør urett, de som spiser mitt folk som de spiser brød? De kaller ikke på Gud.
Forstår de ikke, de onde, som oppsluker mitt folk som om de spiste brød? De påkaller ikke Gud.
Der ble de grepet av stor frykt, hvor ingen frykt var; for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg; du har gjort dem til skamme, fordi Gud har forkastet dem.
De var i dyp frykt der det ikke burde være frykt, for Gud har spredt beina til dem som leiret seg mot deg; du har gjort dem til skamme, for Gud har foraktet dem.
Der ble de grepet av stor frykt, hvor ingen frykt var; for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg; du har gjort dem til skamme, fordi Gud har forkastet dem.
Har ikke de onde forstått, de som fortærer mitt folk som brød og ikke påkaller Gud?
Do they not understand, these evildoers who devour my people as they eat bread and do not call upon God?
Forstår de ikke, disse ugjerningsmennene som fortærer mitt folk som om de spiste brød? De påkaller ikke Gud.
Kjende de det ikke, de, som gjøre Uret, som æde mit Folk, (som) de aade Brød? de kalde ikke paa Gud.
There were they in great fear, where no fear was: for God hath scattered the bones of him that encampeth against thee: thou hast put them to shame, because God hath despised them.
Der ble de grepet av frykt der det ikke var noe å frykte; for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg. Du har kastet dem i skam, fordi Gud har forkastet dem.
There they were in great fear, where no fear was; for God has scattered the bones of him who encamps against you; you have put them to shame, because God has despised them.
There were they in great fear, where no fear was: for God hath scattered the bones of him that encampeth against thee: thou hast put them to shame, because God hath despised them.
Der ble de overveldet av frykt, hvor ingen frykt var, for Gud har spredt beina til dem som slåss mot deg. Du har gjort dem til skamme, fordi Gud har forkastet dem.
Der fryktet de en frykt som de ikke kjente, for Gud har spredt knoklene til dem som omringer deg. Du har gjort dem til skamme, for Gud har foraktet dem.
De var i stor frykt, der det ikke var grunn til frykt: for Gud har brutt benene til dem som gjør krig mot deg; du har gjort dem til skamme, for Gud har ingen glede i dem.
There were they in great{H6343} fear,{H6342} where no fear{H6343} was; For God{H430} hath scattered{H6340} the bones{H6106} of him that encampeth{H2583} against thee: Thou hast put them to shame,{H954} because of God{H430} hath rejected{H3988} them.
There were they in great{H6343} fear{H6342}{H8804)}, where no fear{H6343} was: for God{H430} hath scattered{H6340}{H8765)} the bones{H6106} of him that encampeth{H2583}{H8802)} against thee: thou hast put them to shame{H954}{H8689)}, because God{H430} hath despised{H3988}{H8804)} them.
They are afrayed, where no feare is: for God breaketh the bones of them that besege the: thou puttest them to confucion, for God despiseth them.
There they were afraide for feare, where no feare was: for God hath scattered the bones of him that besieged thee: thou hast put them to confusion, because God hath cast them off.
They shalbe greatly there afraide where no cause of feare is: for the Lord wyll breake the bones of hym that besiegeth thee, thou wylt put them to shame, because the Lorde hath despised them.
There were they in great fear, [where] no fear was: for God hath scattered the bones of him that encampeth [against] thee: thou hast put [them] to shame, because God hath despised them.
There they were in great fear, where no fear was, For God has scattered the bones of him who encamps against you. You have put them to shame, Because God has rejected them.
There they feared a fear -- there was no fear, For God hath scattered the bones of him Who is encamping against thee, Thou hast put to shame, For God hath despised them.
There were they in great fear, where no fear was; For God hath scattered the bones of him that encampeth against thee: Thou hast put them to shame, because of God hath rejected them.
They were in great fear, where there was no cause for fear: for the bones of those who make war on you have been broken by God; you have put them to shame, because God has no desire for them.
There they were in great fear, where no fear was, for God has scattered the bones of him who encamps against you. You have put them to shame, because God has rejected them.
They are absolutely terrified, even by things that do not normally cause fear. For God annihilates those who attack you. You are able to humiliate them because God has rejected them.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5 Der ble de grepet av stor frykt, for Gud er med den rettferdige slekt.
6 Dere gjør den fattiges råd til skamme, men Herren er hans tilflukt.
20 De ble til skamme fordi de hadde håpet; de kom dit og ble skuffet.
21 For nå er dere ingenting, dere ser en redsel og blir redde.
5 Se, jeg vil bringe frykt over deg, sier Herren, hærskarenes Gud, fra alle rundt deg; og dere skal bli drevet ut, hver og en rett frem, og det skal ikke være noen som samler de flyktende.
5 Hvorfor har jeg sett det? De er forvirret og har vendt seg tilbake; deres sterke menn er slått ned og har flyktet og ser ikke tilbake: redselen er overalt, sier Herren.
4 Har ikke onde mennesker forstand, de som eter mitt folk som de eter brød, og ikke påkaller Gud?
26 De skal bære sin skam og alle sine overgrep som de har begått mot meg, når de bor trygt i sitt land, uten at noen gjør dem redde.
6 Å, at Israels frelse måtte komme fra Sion! Når Gud fører tilbake sitt folk fra fangenskap, da skal Jakob fryde seg og Israel være glad.
5 De ropte til deg og ble reddet; De stolte på deg og ble ikke gjort til skamme.
9 Men nå har du forkastet oss og bragt oss i vanære, og du går ikke ut med våre hærer.
11 Se, alle de som er sinte på deg, skal bli til skamme og forvirring: de som strider mot deg skal bli som ingenting, og skal gå til grunne.
15 Da ble Edoms høvdinger lammet av frykt; Moabs mektige menn, skjelving grep dem: Alle innbyggerne i Kanaan er tynget av frykt.
16 Redsel og angst faller på dem; ved din arms storhet blir de som stein; til ditt folk går over, Herre, til folket går over som du har vunnet.
25 Vær ikke redd for plutselig frykt, ikke for de ugudeliges ødeleggelse når den kommer.
17 De skal slikke støv som en slange; som jordens kryp skal de komme skjelvende ut av sine lukkede steder; de skal komme med frykt til Herren vår Gud og være redde for deg.
19 Gud vil høre, og svare dem, han som forblir fra gammel tid, Selah, de menn som ikke forandrer seg, og som ikke frykter Gud.
16 Jeg hørte, og min kropp skalv, mine lepper dirret ved lyden; råttenhet trengte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto; for jeg må vente i stillhet på trengselens dag, for oppkomsten av folket som angriper oss.
19 Hvordan blir de til ødeleggelse i et øyeblikk! De blir fullstendig fortært av redsler.
11 Men Herren er med meg som en mektig helt; derfor skal mine forfølgere snuble, og de skal ikke klare det; de skal bli dypt beskjemmet, med en evig vanære som aldri skal glemmes.
7 Men du har frelst oss fra våre fiender og gjort dem som hater oss til skamme.
29 Da sa jeg til dere: Vær ikke redde og frykt ikke for dem.
27 Hvis jeg ikke fryktet fiendenes provokasjon, så deres motstandere ikke bedømmer feil, og sier: Vår hånd er opphøyet, og Herren har ikke gjort alt dette.
5 Hør Herrens ord, dere som skjelver for hans ord: Deres brødre som hater dere, som støter dere ut for mitt navns skyld, har sagt: La Herren bli æret, så vi kan se deres glede; men det er de som skal bli til skamme.
27 Var ikke Israel til latter for deg? Ble han funnet blant tyver? For så ofte du snakket om ham, nikket du hånlig.
17 La dem bli til skam og forferdelse for alltid; ja, la dem bli vanærede og gå til grunne;
6 De rettferdige skal også se det, og frykte, og le av ham og si:
46 Fremmede skal visne bort, Og skal komme skjelvende ut av sine skjul.
26 La dem bli til skamme og forvirring, de som gleder seg over min ulykke; la dem bli kledd i skam og vanære, de som hever seg over meg.
11 Og for hvem var du redd og fryktet, at du løy, og ikke husket meg, og ikke la det til ditt hjerte? Har jeg ikke vært stille lenge, og du fryktet meg ikke?
22 De som hater deg, skal bli kledd med skam; og de ondes telt skal ikke være mer.
5 Frykt og skjelving har kommet over meg, og redsel har overveldet meg.
18 Dine hyrder sover, Å assyrerkonge; dine edle hviler; ditt folk er spredd utover fjellene, og ingen samler dem.
15 Se, de kan samle seg, men ikke av meg: alle som samler seg mot deg skal falle på grunn av deg.
3 Ved støyen fra tumulten flykter folket; når du reiser deg, blir nasjonene spredt.
3 Derfor skal sterke folk ære deg, en by av fryktinngytende nasjoner skal frykte deg.
7 Som når en pløyer og spalter jorden, er våre knokler spredt ved dødsrikets munn.
5 De modige er plyndret, de har sovnet inn; Ingen av de sterke menn fant sine hender.
15 For se, jeg har gjort deg liten blant nasjonene, og foraktet blant menneskene.
11 Drep dem ikke, for at ikke mitt folk skal glemme, spred dem ved din kraft, og riv dem ned, Herre, vårt skjold.
45 Utlendingene visner bort og skal komme skjelvende ut fra sine skjulesteder.
27 Deres innbyggere hadde liten kraft, ble slått med skrekk og forvirring; de var som markens gress og grønne urter, som gress på hustakene, en åker før den vokser opp.
27 Og de skal ikke ligge sammen med de mektige som er falt blant de uomskårne, som har gått ned til Sheol med sine krigsvåpen, og har lagt sine sverd under hodene, og deres misgjerninger er på deres knokler; for de var en skrekk for de mektige i de levendes land.
20 Gjør dem redde, Jehova: La folkeslagene vite at de kun er mennesker. Sela.
11 På den dagen skal du ikke bli til skamme for alle dine gjerninger, som du har forbrutt deg mot meg med; for da vil jeg ta bort fra din midte dine stolte og jublende, og du skal ikke mer være hovmodig på mitt hellige fjell.
14 De er døde, de skal ikke leve; de er avdøde, de skal ikke stå opp: derfor har du besøkt og ødelagt dem, og gjort all minne om dem til intet.
5 Og de skal bli skremt og forvirret over Etiopia, deres håp, og Egypt, deres ære.
14 kom frykt over meg, og skjelving, som fikk alle mine bein til å riste.
25 Ingen skal kunne stå seg mot dere: Herren deres Gud skal legge frykt og redsel for dere over hele det landet dere trår på, slik som han har lovet dere.