1 Samuelsbok 1:10
Med sorg i sjelen ba hun til Herren mens hun gråt bittert.
Med sorg i sjelen ba hun til Herren mens hun gråt bittert.
Full av bitterhet i sjelen ba hun til Herren og gråt sårt.
I sjelens bitterhet ba hun til Herren og gråt sårt.
Hun var bitter i sjelen, og hun ba til Herren og gråt sårt.
I sin store sorg ba Hanna til Herren og gråt.
Hanna var i bitter sjeleangst; hun ba til Herren og gråt sårt.
Og hun var i dyp sorg, bad til HERREN og gråt bittert.
Dypt bedrøvet ba hun til Herren og gråt bittert.
Fylt av sorg begynte hun å be til Herren, og hun gråt sårt.
Hun var i dyp sjelenød, ba til Herren og gråt bittert.
Hun var dypt bitter i sin sjel, og mens hun bad til HERREN, gråt hun sterkt.
Hun var i dyp sjelenød, ba til Herren og gråt bittert.
I sin store sorg bad Hanna til Herren og gråt sårt.
In her deep anguish, Hannah prayed to the LORD, weeping bitterly.
I sin bitre sorg ba Hanna til Herren mens hun gråt sårt.
Og hun var beskeligen bedrøvet i Sjælen, og hun bad ydmygeligen til Herren og græd saare.
And she was in bitterness of soul, and prayed unto the LORD, and wept sore.
Hanna var dypt ulykkelig og ba til Herren mens hun gråt sårt.
And she was in bitterness of soul, and prayed to the LORD, and wept greatly.
And she was in bitterness of soul, and prayed unto the LORD, and wept sore.
Hun var meget trist til sinns, og hun ba til Herren og gråt sterkt.
Hanna var i dyp sorg og ba til Herren og gråt sårt.
Hun var dypt bedrøvet og ba til Herren mens hun gråt bittert.
And she was in bitterness{H4751} of soul,{H5315} and prayed{H6419} unto Jehovah,{H3068} and wept{H1058} sore.{H1058}
And she was in bitterness{H4751} of soul{H5315}, and prayed{H6419}{(H8691)} unto the LORD{H3068}, and wept{H1058}{(H8799)} sore{H1058}{(H8800)}.
And she was full of heuynes in hir herte, and prayed vnto the LORDE, and wepte,
And she was troubled in her minde, and prayed vnto the Lord, and wept sore:
And she was troubled in her minde, and prayed vnto the Lord, & wept sore,
And she [was] in bitterness of soul, and prayed unto the LORD, and wept sore.
She was in bitterness of soul, and prayed to Yahweh, and wept sore.
And she is bitter in soul, and prayeth unto Jehovah, and weepeth greatly,
And she was in bitterness of soul, and prayed unto Jehovah, and wept sore.
And she was in bitterness of soul, and prayed unto Jehovah, and wept sore.
She was in bitterness of soul, and prayed to Yahweh, and wept bitterly.
As for her, she was very distressed. She prayed to the LORD and was, in fact, weeping.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11 Hun avla et løfte og sa: «Herre, hærskarenes Gud, hvis du virkelig legger merke til din tjenestekvinnes sorg, uten å vende deg bort fra meg, men husker meg og gir meg en sønn, skal jeg gi ham til Herren alle hans dager, og hår skal aldri klippes på hans hode.»
12 Mens hun ba lenge for Herren, fulgte Eli med hennes munn.
13 For Hannas bønn kom fra hjertet, og selv om leppene hennes beveget seg, kom det ingen lyd. Derfor trodde Eli at hun var beruset.
14 Eli sa til henne: «Hvor lenge skal du være beruset? Legg bort drikken fra deg.»
15 Hanna svarte ham: «Nei, min herre, jeg er en kvinne med en knust ånd; jeg har ikke drukket vin eller sterk drikk, men jeg har utøst mitt hjerte for Herren.»
16 Ikke regn din tjenerinne som en verdiløs kvinne, for min tale kommer fra min store sorg og sorg.
17 Da sa Eli: «Gå i fred, og måtte Israels Gud gi deg svar på bønnen du har rettet til ham.»
18 Hun sa: «Må jeg finne nåde for dine øyne.» Så gikk kvinnen bort, tok del i måltidet, og hennes ansikt var ikke lenger sorgfullt.
19 Tidlig neste morgen sto de opp, tilba Herren og dro tilbake til hjemmet sitt i Rama. Elkana hadde samvær med sin kone, og Herren tenkte på henne.
20 Etter en tid ble Hanna gravid og fødte en sønn, og hun ga ham navnet Samuel, for hun sa: «Jeg har bedt Herren om ham.»
21 Elkana dro opp med hele sin familie for å gi årets offer til Herren og oppfylle sitt løfte.
22 Men Hanna dro ikke med, for hun sa til sin mann: «Jeg vil ikke dra før barnet er avvent. Da vil jeg ta ham med meg for å stille ham fram for Herren, hvor han kan være for alltid.»
23 Hennes mann Elkana sa til henne: «Gjør som du synes er best; bli til du har avvent ham. Måtte Herren oppfylle sitt ord.» Så forble kvinnen hjemme mens hun ga sønnen melk til han var gammel nok til å avvennes.
24 Da hun hadde avvent ham, tok hun ham med seg, sammen med en treårig okse, en efa mel og en skinnsekk full vin, og dro til Herrens hus i Sjilo. Nå var barnet fortsatt meget ungt.
25 De ofret oksen og tok barnet med seg til Eli.
26 Hun sa: «Min herre, så sant din sjel lever, min herre, jeg er kvinnen som stod her ved din side og ba til Herren.»
27 «Jeg ba for dette barnet, og Herren har gitt meg det jeg ba om.»
28 «Derfor har jeg gitt ham til Herren; hele hans liv skal han tilhøre Herren.» Så tilba de Herren der.
4 Når tiden kom for Elkana til å ofre, ga han Peninna, sin kone, og alle hennes sønner og døtre deres del av måltidet.
5 Men til Hanna ga han en særlig del, for han hadde henne kjær, men Herren hadde ikke gitt henne barn.
6 Den andre kona gjorde alt hun kunne for å gjøre henne ulykkelig fordi Herren ikke hadde gitt henne barn.
7 År etter år, når hun dro opp til Herrens hus, såret hun henne, slik at Hanna gråt og ikke ville spise.
8 Hennes mann Elkana sa til henne: «Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor vil du ikke spise? Hvorfor er hjertet ditt sorgfullt? Er jeg ikke mer for deg enn ti sønner?»
9 Etter måltidet i gjesterommet reiste Hanna seg. Eli, presten, satt ved tempeldørenes søyler.
1 Hannah ba til Herren og sa: Mitt hjerte fryder seg i Herren, mitt horn er løftet opp i Herren. Min munn er vidåpen mot mine fiender, for jeg gleder meg i din frelse.
20 Og hvert år gav Eli Elkanah og hans hustru en velsignelse, og sa: Måtte Herren gi dere avkom ved denne kvinnen i bytte for barnet dere har gitt til Herren. Så vendte de tilbake til sitt hjem.
21 Og Herren viste nåde mot Hannah, og hun fødte tre sønner og to døtre. Og den unge Samuel vokste opp for Herren.
1 Det var en mann fra Ramatajim, en Sufitt fra fjellandet i Efraim, som het Elkana; han var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efraimit.
2 Han hadde to koner, den ene het Hanna og den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen barn.
36 Og hun sa til ham: Min far, du har avlagt et løfte til Herren; gjør deretter med meg som du har sagt, for Herren har gitt dine fiender, Ammonittene, i din hånd.
37 Så sa hun til sin far: Bare gjør dette for meg: La meg få to måneder til å dra opp i fjellene med venninnene mine, for å sørge over min triste skjebne.
38 Og han sa: Gå da. Så sendte han henne bort i to måneder; og hun dro med venninnene sine til fjellene og sørget over sin skjebne.
16 Og hun gikk et stykke unna, omtrent et bueskudd, satte seg ned på jorden og brast i gråt, idet hun sa: La meg ikke se mitt barns død.
5 Så sa Samuel: La hele Israel samle seg i Mispa, og jeg skal be til Herren for dere.
20 Han ropte til Herren: Herre min Gud, har du gjort ondt mot den enken jeg bor hos, ved å la hennes sønn dø?
22 Han svarte: Mens barnet ennå levde, fastet jeg og gråt. Jeg tenkte: Kanskje vil Herren gi meg nåde og la barnet leve.
16 Dag etter dag presset hun ham uten å gi seg, til han var så trøtt at han ønsket seg død.
11 Elkana dro så hjem til sitt hus i Rama. Og barnet ble Herrens tjener under Elis ledelse som prest.
20 Da hun var nær døden, sa kvinnene som var hos henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke og brydde seg ikke om det.
2 Folket kom til Betel og ventet der til kvelden foran Gud, og ga seg over til bitter gråt.
16 For disse tingene gråter jeg; øynene mine strømmer med vann; for trøsteren som kunne gi meg nytt liv er langt fra meg: mine barn er blitt lagt øde, fordi fienden er sterk.
13 skulle dere da vente til de ble voksne? Skulle dere holde dere tilbake for deres skyld og ikke få menn? Nei, mine døtre; Herrens hånd har rammet meg hardere enn dere.»
20 Hun sa til dem: «Kall meg ikke Noomi, kall meg Mara, for den Allmektige har gjort livet meget bittert for meg.
4 Da jeg hørte disse ordene, gråt jeg og sørget i flere dager, sittende på jorden. Jeg tok ikke mat og ba til himmelens Gud.