2 Samuelsbok 19:4
Men kongen dekket ansiktet sitt og ropte høyt: Å, min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
Men kongen dekket ansiktet sitt og ropte høyt: Å, min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
Men kongen dekket til ansiktet, og kongen ropte høyt: Å, min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!
Den dagen snek folket seg inn i byen som folk sniker seg inn når de er blitt skamfulle etter å ha flyktet i strid.
Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk sniker seg inn, skamfulle, når de flykter i strid.
Folket kom inn i byen den dagen med skam, for de hadde opplevd nederlaget i kampen.
Men kongen dekket ansiktet sitt, og han ropte med høy røst: Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
Men kongen skjulte ansiktet sitt, og ropte med høy røst: "Å, min sønn Absalom! Absalom, min sønn!"
Kongen dekket til ansiktet og ropte høyt: Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!
Den dagen snek folket seg inn i byen, som hvis folk som skammer seg sniker seg bort når de flykter fra slagmarken.
Men kongen dekket til ansiktet sitt og ropte høyt: «Å, min sønn Absalom! Å Absalom, min sønn, min sønn!»
Men kongen dekket til sitt ansikt og ropte med høy røst: «O min sønn Absalom, o Absalom, min sønn, min sønn!»
Men kongen dekket til ansiktet sitt og ropte høyt: «Å, min sønn Absalom! Å Absalom, min sønn, min sønn!»
Alle soldatene snek seg tilbake til byen den dagen, som folk som flykter fra slaget i skam.
The people stole away into the city that day, as men who are ashamed steal away when they flee from battle.
Og folket stjal seg inn i byen den dagen, slik som de folkene som skammer seg stjeler seg inn når de har flyktet i kamp.
Og Kongen skjulte sit Ansigt, og Kongen raabte med høi Røst: Min Søn Absalom! Absalom, min Søn, min Søn!
But the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
Men kongen dekket til ansiktet sitt og ropte med høy røst: Å min sønn Absalom, å Absalom, min sønn, min sønn!
But the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
But the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
Kongen dekket ansiktet sitt, og kongen ropte høyt: Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
Kongen hadde dekket til ansiktet sitt, og han ropte med høy røst: «Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!»
Kongen dekket ansiktet og ropte høyt: Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
And the king{H4428} covered{H3813} his face,{H6440} and the king{H4428} cried{H2199} with a loud{H1419} voice,{H6963} O my son{H1121} Absalom,{H53} O Absalom,{H53} my son,{H1121} my son!{H1121}
But the king{H4428} covered{H3813}{(H8804)} his face{H6440}, and the king{H4428} cried{H2199}{(H8799)} with a loud{H1419} voice{H6963}, O my son{H1121} Absalom{H53}, O Absalom{H53}, my son{H1121}, my son{H1121}!
As for the kynge, he had couered his face, and cryed loude, and sayde: Oh my sonne Absalom, Absalom my sonne, my sonne.
So the King hid his face, and the King cryed with a loude voyce, My sonne Absalom, Absalom my sonne, my sonne.
But the king hyd his face, and cryed with a loude voyce: O my sonne Absalom, O Absalom my sonne, my sonne.
But the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
The king covered his face, and the king cried with a loud voice, my son Absalom, Absalom, my son, my son!
and the king hath covered his face, yea, the king crieth -- a loud voice -- `My son Absalom, Absalom, my son, my son.'
And the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
And the king covered his face, and the king cried with a loud voice, O my son Absalom, O Absalom, my son, my son!
The king covered his face, and the king cried with a loud voice, "My son Absalom, Absalom, my son, my son!"
The king covered his face and cried out loudly,“My son, Absalom! Absalom, my son, my son!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
32 Kongen spurte kusjitten: Går det bra med den unge mannen Absalom? Kusjitten svarte: Måtte alle kongens fiender og de som gjør ondt mot ham, få samme skjebne som den unge mannen!
33 Kongen ble dypt beveget, og gikk opp i rommet over porten, gråtende, og ropte: Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Hadde jeg bare kunnet dø i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!
1 Joab fikk beskjed om at kongen gråt og sørget over Absalom.
2 Og dagens seier ble forvandlet til sorg for hele folket, fordi det ble sagt til folket: Kongen har stor sorg over sin sønn.
3 Folket snek seg tilbake til byen i stillhet, slik de som føler skam gjør når de flykter fra krig.
34 Men Absalom flyktet. Og vaktmannen løftet øynene og så at en stor flokk mennesker kom nedover skråningen fra veien ved Horons; og vakten kom og ga kongen beskjed og sa: "Jeg så folk komme nedover fra Horons, fra åsen."
35 Jonadab sa til kongen: "Se, kongens sønner kommer; akkurat som din tjener sa, så er det."
36 Mens han snakket, kom kongens sønner med gråt og høye skrik, og kongen og alle hans tjenere gråt bitre tårer.
37 Absalom flyktet og kom til Talmai, sønn av Ammihud, kongen av Gesjur, hvor han var i tre år.
5 Joab kom inn til kongen og sa: I dag har du latt alle dine tjenere skamme seg, de som har reddet deg og dine sønner, døtre, koner og medhustruer fra døden.
6 Det virker som om du elsker dem som hater deg, og hater dem som elsker deg. Du har vist at dine høvdinger og tjenere ikke betyr noe for deg. Nå ser vi at hvis Absalom hadde levd og vi alle hadde vært døde i dag, så ville det vært riktig i dine øyne.
39 Davids hjerte lengtet etter Absalom, for han var trøstet over Amnons død.
5 Kongen ga ordre til Joab, Abisjai og Ittai og sa: For min skyld, vis omtanke for den unge mannen Absalom. Og alle folket hørte kongens ordre angående Absalom.
24 Kongen sa: La ham gå til sitt hus, men la ham ikke se mitt ansikt. Så gikk Absalom til sitt hus og så ikke kongens ansikt.
29 Så gjorde Absaloms tjenere mot Amnon som Absalom hadde beordret dem. Alle kongens sønner reiste seg og flyktet, hver på sitt eget ridedyr.
30 Mens de var på vei, ble det brakt nyheter til David om at Absalom hadde drept alle kongens sønner og at ingen av dem var i live.
31 Kongen reiste seg i stor sorg, kastet seg ut på jorden, og alle hans tjenere sto ved siden av ham med klærne flerret.
32 Absalom svarte: Se, jeg sendte bud etter deg for å si: Kom hit, så jeg kan sende deg til kongen og si: Hvorfor har jeg kommet tilbake fra Gesur? Det ville vært bedre for meg å være der fortsatt. La meg nå få se kongens ansikt, og hvis det er noen synd hos meg, så la ham drepe meg.
33 Joab gikk da til kongen og fortalte ham dette. Så sendte kongen etter Absalom. Han kom, falt ned med ansiktet mot jorden for kongen, og kongen kysset ham.
29 Kongen spurte: Går det bra med den unge mannen Absalom? Ahima'az svarte: Da Joab sendte meg, din tjener, så jeg en stor forstyrrelse, men jeg visste ikke hva det var.
30 Kongen sa: Stå til side og bli her. Så trådte han til side og ble stående.
24 Absalom kom til kongen og sa: "Se nå, din tjener har saueklipping; vil kongen og hans tjenere glede seg over å komme?"
25 Kongen svarte Absalom: "Nei, min sønn, la oss ikke alle gå, ellers blir det for mange for deg." Han insisterte, men han ville ikke gå, men velsignet ham.
26 Da sa Absalom: "Om du ikke kan komme, la da min bror Amnon gå med oss." Kongen spurte: "Er det noe grunn for ham til å gå med deg?"
27 Men Absalom fortsatte å be om det til han lot Amnon og alle kongens sønner gå med ham. Absalom gjorde en stor fest som en kongefest.
30 Mens David gikk opp Oljeberget, gråt han hele veien, med hodet dekket og sine føtter uten sko; og alle folkene som var med ham dekket sine hoder og gikk gråtende opp.
9 Gjennom alle Israels stammer diskuterte folket og sa: Kongen har reddet oss fra våre fiender og fra filisterne; men nå har han flyktet fra landet på grunn av Absalom.
10 Og Absalom, som vi gjorde til hersker over oss, er død i kampen. Hvorfor snakker ingen om å få kongen tilbake? Og det ble sagt til kongen hva som ble sagt i hele Israel.
9 Han har sikkert funnet et skjul nå, i en hule eller en hemmelig plass; og hvis noen av våre folk blir overvunnet i første angrep, vil de som hører om det si: Det er ødeleggelse blant de som er på Absaloms side.
21 Kongen sa til Joab: Nå skal jeg gjøre dette, gå og hent den unge mannen Absalom hit.
24 David kom til Mahanajim. Og Absalom, med alle Israels menn, krysset Jordan.
17 De tok Absaloms kropp og kastet den i en stor grop i skogen og fylte gropen med steiner. Hele Israel flyktet til sine telt.
18 Før sin død hadde Absalom reist en søyle for seg selv i Kongens dal, og kalte den etter seg, for han sa: Jeg har ingen sønn som kan holde mitt navn i levende minne. Og den kalles Absaloms søyle den dag i dag.
19 Ahima'az, sønn av Sadok, sa: La meg løpe og fortelle kongen gode nyheter om hvordan Herren har handlet rettferdig mot dem som gjorde opprør mot ham.
31 David sa til Joab og alle som var med ham: Klæ dere i sorg og sørg over Abner. Og kong David gikk etter likbåren.
32 De la Abners kropp til hvile i Hebron, og kongen og alle folk gråt høyt ved Abners grav.
1 Det var tydelig for Joab, Serojas sønn, at kongens hjerte vendte seg mot Absalom.
2 Absalom sto tidlig opp hver morgen og stilte seg ved siden av møtestedet. Når noen kom for å få sin sak dømt av kongen, spurte Absalom: Hvilken by er du fra? Han svarte: Din tjener er fra en av Israels stammer.
3 Da sa Absalom til ham: Se, din sak er rettferdig, men kongen har ikke satt noen til å høre deg.
4 Absalom sa videre: Om bare jeg ble dommer i landet, så enhver med en sak kunne komme til meg, så ville jeg gi ham en rettferdig dom!
6 Dette gjorde Absalom mot alle israelittene som kom for å få sin sak dømt av kongen, og slik stjal Absalom hjertene til Israels menn.
14 Joab sa: Jeg kunne ha reddet deg fra det. Så tok han tre spyd og stakk dem gjennom Absaloms hjerte mens han fortsatt levde i treet.
15 Ti unge menn, Joabs tjenere, omringet Absalom og drepte ham.
28 I to hele år bodde Absalom i Jerusalem uten å se kongens ansikt.
8 Herren har nå straffet deg for alt blodet fra Sauls familie, som du har overtatt riket fra, og Herren har gitt riket til Absalom, din sønn. Nå har du selv blitt fanget i din ondskap, fordi du er en blodig mann.
16 Så la Herren være dommer og felle en dom mellom meg og deg, og se til min sak og beskytte meg fra å falle i dine hender.
9 Absalom møtte Davids menn. Absalom red på et muldyr, som kom under tette greiner av et stort tre. Hodet hans satte seg fast i treet, og han ble hengende mellom himmel og jord, mens dyret løp videre.
22 Så satte de opp et telt for Absalom på toppen av huset, og Absalom lå med sin fars kvinner i hele Israels åsyn.
19 Han sa til faren: «Mitt hode, mitt hode!» Faren sa til en tjenestegutt: «Bær ham til moren.»
4 Da brast David og folket som var med ham, i gråt, til de ikke hadde mer krefter til å gråte.