Nehemja 2:3
og jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid: skulle jeg ikke være trist i ansiktet når byen, stedet hvor mine fedres graver er, ligger øde og portene er brent med ild?
og jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid: skulle jeg ikke være trist i ansiktet når byen, stedet hvor mine fedres graver er, ligger øde og portene er brent med ild?
Jeg sa til kongen: Kongen leve evig! Hvordan skulle jeg ikke være nedstemt når byen, stedet der mine fedres graver er, ligger i ruiner, og portene er brent opp?
Jeg sa til kongen: Må kongen leve evig! Hvordan skulle ikke ansiktet mitt være trist når byen der mine fedres graver er i ruiner, og portene er fortært av ild?
Jeg sa til kongen: Må kongen leve evig! Hvordan skulle jeg ikke være trist når byen der mine fedres graver er i ruiner, og portene er fortært av ild?
Jeg svarte kongen: 'Må kongen leve evig! Hvordan kan jeg unngå å se trist ut, når byen der mine forfedres graver ligger, er ødelagt, og portene deres er brent ned?'
Og jeg sa til kongen: Må kongen leve evig. Hvordan kan jeg unngå å være trist når byen hvor mine fedres gravsteder er, ligger øde, og portene er fortært av ild?
og sa til kongen: Le kongen for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger øde, og portene der er brent med ild?
Jeg svarte kongen: Måtte kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen hvor mine forfedres graver ligger, er ødelagt og portene er brent opp?
Jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist når byen, mine forfedres gravsted, ligger i ruiner og dens porter er brent opp av ild?
og jeg sa til kongen: «Må kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger i ruiner, og portene er fortært av ild?»
Jeg svarte kongen: «Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger øde og portene er fortært av ild?»
og jeg sa til kongen: «Må kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger i ruiner, og portene er fortært av ild?»
Jeg sa til kongen: "Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke ansiktet mitt være trist når byen der mine forfedres graver ligger ødelagt, og dens porter er fortært av ild?"
But I said to the king, "May the king live forever! Why should my face not be sad when the city where my ancestors are buried lies in ruins and its gates have been destroyed by fire?"
Jeg sa til kongen: Kongen leve for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger i ruiner, og dens porter er brent av ild?
Og jeg sagde til Kongen: Kongen leve evindelig! hvorfor skulde jeg ikke see ilde ud, da den Stad, (i hvilken) mine Fædres Begravelsers Huus er, (ligger) øde, og dens Porte ere fortærede med Ild?
And said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
Jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet hvor mine forfedres graver ligger, ligger i ruiner, og portene er ødelagt av ild?
And said to the king, Let the king live forever. Why should my face not be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and its gates are consumed with fire?
And said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
Jeg sa til kongen: Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke ansiktet mitt være trist, når byen, stedet for mine fedres graver, ligger øde og portene er fortært av ild?
og sa til kongen: 'Måtte kongen leve evig! Hvordan kan jeg unngå å være trist når byen, stedet der mine forfedres graver er, ligger i ruiner og portene er brent opp?'
Og jeg sa til kongen: Måtte kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger i ruiner og dens porter er brent opp?
And I said{H559} unto the king,{H4428} Let the king{H4428} live{H2421} for ever:{H5769} why should not my countenance{H6440} be sad,{H3415} when the city,{H5892} the place{H1004} of my fathers'{H1} sepulchres,{H6913} lieth waste,{H2720} and the gates{H8179} thereof are consumed{H398} with fire?{H784}
And said{H559}{(H8799)} unto the king{H4428}, Let the king{H4428} live{H2421}{(H8799)} for ever{H5769}: why should not my countenance{H6440} be sad{H3415}{(H8799)}, when the city{H5892}, the place{H1004} of my fathers{H1}' sepulchres{H6913}, lieth waste{H2720}, and the gates{H8179} thereof are consumed{H398}{(H8795)} with fire{H784}?
& sayde vnto the kynge: God saue the kynges life for euer, shulde I not loke sadly? the cite of my fathers buryall lyeth wayest, & the portes therof are consumed wt the fyre.
And I said to the King, God saue the King for euer: why should not my countenance be sad, when the citie & house of the sepulchres of my fathers lieth waste, and the gates thereof are deuoured with fire?
And sayde vnto the king, God saue the king for euer: Howe shoulde I not loke sadly, when the citie and place of my fathers burials lye waste, and the gates therof are consumed with fire?
And said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, [lieth] waste, and the gates thereof are consumed with fire?
I said to the king, Let the king live forever: why should not my face be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and the gates of it are consumed with fire?
and say to the king, `Let the king to the age live! wherefore should not my face be sad, when the city, the place of the graves of my fathers, `is' a waste, and its gates have been consumed with fire?'
And I said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
And I said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
I said to the king, "Let the king live forever! Why shouldn't my face be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and its gates have been consumed with fire?"
I replied to the king,“O king, live forever! Why would I not appear dejected when the city with the graves of my ancestors lies desolate and its gates destroyed by fire?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Det skjedde i måneden Nisan, i det tjuende året av kong Artaxerxes, da vinen stod foran ham, at jeg tok opp vinen og ga den til kongen. Jeg hadde aldri før vært trist i kongens nærvær.
2 Kongen sa til meg: Hvorfor er ansiktet ditt trist, siden du ikke er syk? Dette må være hjertesorg. Da ble jeg meget redd;
4 Da sa kongen til meg: Hva er det du ønsker? Så ba jeg til himmelens Gud.
5 Og jeg sa til kongen: Hvis det behager kongen, og hvis din tjener har din velvilje, så send meg til Juda, til byen hvor mine fedres graver er, så jeg kan bygge den opp.
6 Kongen sa til meg (dronningen satt ved siden av ham): Hvor lenge vil reisen din ta, og når vil du komme tilbake? Så det gledet kongen å sende meg, og jeg ga ham en bestemt tid.
7 Videre sa jeg til kongen: Hvis det behager kongen, la meg få brev til styresmennene over elven, så de kan la meg dra gjennom til jeg kommer til Juda;
8 og et brev til Asaf, vokteren av kongens skog, så han kan gi meg tømmer til å lage porter til borgen ved tempelet, til bymuren, og til huset jeg selv skal bo i. Og kongen ga meg dette, for min Guds hånd var over meg.
9 Så kom jeg til landets herskere over elven og ga dem kongens brev. Kongen hadde sendt med meg hærførere og ryttere.
10 Da Sanballat fra Horon og Tobia, tjenestemannen, ammonitten, hørte om det, ble de svært opprørte fordi det var kommet en mann for å hjelpe Israels barn.
11 Så kom jeg til Jerusalem og ble der i tre dager.
2 at Hanani, en av mine brødre, kom med noen menn fra Juda. Jeg spurte dem om jødene som hadde vært i fangenskap og hadde sluppet unna, og om Jerusalem.
3 De sa til meg: Den lille gruppen jøder som nå bor der i landet, er i store vanskeligheter og vanære. Jerusalems mur er brutt ned, og portene er brent opp med ild.
4 Da jeg hørte disse ordene, gråt jeg og sørget i flere dager, sittende på jorden. Jeg tok ikke mat og ba til himmelens Gud.
5 Og jeg sa: Å Herre, himmelens Gud, den store Gud, fryktet og trofast, som viser nåde mot dem som elsker ham og holder hans bud:
15 Så om natten dro jeg opp langs bekken, inspiserte muren; så vendte jeg tilbake og kom inn igjen gjennom dalporten.
16 Da visste ikke lederne hvor jeg hadde vært eller hva jeg gjorde; jeg hadde ennå ikke sagt noe til jødene eller prestene, eller de styrende eller lederne, eller de andre som utførte arbeidet.
17 Så sa jeg til dem: Dere ser hvilken dårlig tilstand vi er i; hvordan Jerusalem ligger øde og portene er brent med ild: kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger blir til skam.
18 Så fortalte jeg dem hvordan min Guds hånd hadde vært over meg, og kongens ord han hadde sagt til meg. Da sa de: La oss begynne å bygge. Så styrket de hendene sine for det gode arbeidet.
12 Vi gir beskjed til kongen om at jødene som kom fra deg, har nådd oss i Jerusalem; de bygger opp igjen den opprørske og onde byen; murene er i ferd med å bli ferdige, og de murer soklene.
13 Kongen må være klar over at når denne byen og dens murer er ferdige, vil de ikke betale skatt, avgift eller toll, og dette vil føre til tap for kongene.
14 Siden vi er forpliktet til kongen, og det ikke er rett for oss å se kongens ære bli krenket, sender vi denne meldingen til kongen,
15 slik at man kan lete i dine forfedres historie, og dere vil oppdage i historiebøkene at denne byen har vært opprørsk og har forårsaket trøbbel for konger og land, og at det har vært opprør der; av den grunn ble byen lagt øde.
16 Vi informerer deg om at dersom byen og murene blir ferdigbygd, vil din makt i landet bortenfor elven gå tapt.
27 Pris Herren, våre fedres Gud, som har lagt en slik ting i kongens hjerte for å gjøre Herrens hus i Jerusalem vakkert;
28 Og har vist meg nåde for kongen og hans regjering og alle kongens store høvdinger. Og jeg ble styrket ved Herrens, min Guds, hånd over meg, og jeg samlet hovedmennene i Israel for å dra opp med meg.
10 På grunn av kongens og stormennenes ord kom dronningen inn i festsalen. Dronningen sa: «Konge, måtte du leve for alltid! Ikke la tankene dine uroe deg eller ta fra deg fargen!»
6 For hvordan kan jeg utholde det onde som skal ramme mitt folk? Hvordan kan jeg se ødeleggelsen av min slekt?
9 For vi er tjenere; men vår Gud har ikke vendt seg bort fra oss i vår fangenskap, men har hatt barmhjertighet med oss foran Persias konger, for å gi oss ny styrke til å bygge opp igjen Guds hus og gjøre dets ruiner vakre, og gi oss en mur i Juda og Jerusalem.
26 Da skal du si til dem: Jeg ba kongen om at han ikke skulle sende meg tilbake til Jonatans hus for å dø der.
8 Dette er for å gi kongen beskjed om at vi dro inn i landet Juda, til det store Guds hus, som er bygget med store steiner, og har sine vegger forsterket med tre; arbeidet pågår flittig, og de gjør det godt.
9 Så spurte vi de ansvarlige mennene, hvem ga dere tillatelse til å bygge dette huset og disse veggene?
13 Og jeg dro ut om natten, gjennom dalporten, forbi dragekilden og mot avfallsporten, mens jeg inspiserte Jerusalems murer som var brutt ned, og portene som var brent med ild.
20 Da svarte jeg dem og sa: Himmelens Gud vil hjelpe oss; derfor vil vi hans tjenere begynne å bygge: men dere har ingen del eller rett eller krav i Jerusalem.
11 Og jeg sa: Er jeg en mann som skal flykte? Hvilken mann i min posisjon ville gå inn i tempelet for å redde seg selv? Jeg vil ikke gå inn.
17 Og nå, hør, Å Gud, bønnen fra din tjener og hans bønn om nåde, og la ditt åsyn skinne over ditt hellige sted som ligger øde, for dine tjeneres skyld, Å Herre.
18 Å min Gud, vend ditt øre og hør; la dine øyne være åpne og se vår ødeleggelse og byen som bærer ditt navn: for vi legger ikke frem bønnene for deg på grunn av vår egen rettferdighet, men på grunn av din store nåde.
6 Men hele denne tiden var jeg ikke i Jerusalem; for i det trettifjerde året til Artaxerxes, kongen av Babylon, dro jeg til kongen, og etter noen dager fikk jeg tillatelse til å dra.
11 Å Herre, la ditt øre høre din tjeners bønn, og bønnen fra dine tjenere, som gleder seg over å ære ditt navn. Gi lykke, Herre, til din tjener i dag, og la ham finne nåde i dette menneskets øyne. (Nå var jeg kongens munnskjenk.)
2 Foran landsmennene og Samarias hær sa han: Hva driver disse svake jødene med? Skal de styrke seg selv? Skal de ofre? Skal de gjøre jobben ferdig på en dag? Skal de få steinene som har blitt brent til å gjenoppstå fra støvet?
22 Pass på å gjøre dette med all omhu, slik at det ikke blir mer trøbbel som kan skade kongen.
3 og si til prestene i Herrens hærskars hus og til profetene, Skal jeg fortsette å gråte i den femte måneden og holde meg atskilt som jeg har gjort i mange år?
12 Men mange av prestene og levittene og familieoverhodene, gamle menn som hadde sett det første huset, gråt høyt da de så grunnmuren til dette huset bli lagt. Mange ropte høyt av glede.
22 For jeg turde ikke av skam be kongen om en gruppe bevæpnede menn og ryttere til å beskytte oss mot fiender på veien, for vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over hans tjenere til deres beste, men hans makt og vrede er mot alle som vender seg bort fra ham.
23 Alt som er befalt av himmelens Gud, skal gjøres fullstendig for himmelens Guds hus; så ikke vrede kommer over kongens og hans sønners rike.
9 De tok til orde og sa til kong Nebukadnesar: Må kongen leve i all evighet.
20 Og nå, vær vennlig og hør, min herre kongen; la min bønn om hjelp nå fram til deg, og før meg ikke tilbake til skrivernes hus Jonathan, av frykt for at jeg skal dø der.
4 Byen var stor og vid: men folket i den var bare få, og husene var ikke bygget opp.
12 Men da himmelens Gud ble vred på våre fedre, overga han dem i hendene til Nebukadnesar, konge av Babylon, kaldeeren, som ødela dette huset og førte folket bort til Babylon.
19 Og folket sa til meg, Vil du ikke gjøre klart for oss meningen med disse tingene; er det for oss du gjør dem?
7 La arbeidet på dette Guds hus fortsette; la lederen for jødene og deres ansvarlige menn gjenoppbygge dette Guds hus på sitt sted.