I måneden Nisan, i det tjuende året til kong Artaxerxes, da vinen ble satt fram for ham, tok jeg vinen og gav den til kongen. Jeg hadde ikke tidligere vist meg trist i hans nærvær.

Da sa kongen til meg: Hvorfor ser ansiktet ditt så trist ut når du ikke er syk? Dette kan ikke være annet enn hjertesorg. Da ble jeg svært redd.

Jeg sa til kongen: Må kongen leve evig! Hvordan skulle jeg ikke være trist når byen der mine fedres graver er i ruiner, og portene er fortært av ild?

Da sa kongen til meg: Hva er det du ber om? Da ba jeg til himmelens Gud.

Og jeg sa til kongen: Hvis det er godt i kongens øyne, og om din tjener har funnet velvilje hos deg, så send meg til Juda, til byen der mine fedres graver er, så jeg kan bygge den opp igjen.

Kongen, mens dronningen satt ved hans side, spurte meg: Hvor lenge vil reisen din vare, og når kommer du tilbake? Det behaget kongen å sende meg, og jeg satte en tid for ham.

Jeg sa også til kongen: Hvis det er godt i kongens øyne, la det gis meg brev til stattholderne i provinsen Vest-Eufrat, så de lar meg passere til jeg kommer til Juda.

Og et brev til Asaf, forvalteren av kongens skog, så han gir meg tømmer til bjelker til portene i festningen ved tempelet, til bymuren og til huset jeg skal bo i. Kongen gav meg det, fordi min Guds gode hånd var over meg.

Jeg kom så til stattholderne i provinsen Vest-Eufrat og gav dem kongens brev. Kongen hadde også sendt med meg hærførere og ryttere.

Da Sanballat horonitten og Tobia, den ammonittiske tjenestemannen, hørte det, ble de svært misfornøyde, fordi det var kommet en mann for å søke det som var til gagn for Israels barn.

Jeg kom til Jerusalem og var der i tre dager.

Jeg sto opp om natten, jeg og noen få menn med meg. Jeg hadde ikke fortalt noen hva min Gud hadde gitt meg i hjertet å gjøre for Jerusalem. Jeg hadde ikke med meg noe annet ridedyr enn det jeg red på.

Jeg dro ut om natten gjennom Dalporten mot Dragekilden og Møkkporten. Jeg inspiserte Jerusalems murer som var brutt ned, og portene som var fortært av ild.

Jeg gikk videre til Kildeporten og til Kongedammen, men det var ikke plass for ridedyret til å komme fram der jeg red.

Jeg fortsatte oppover dalen om natten og inspiserte muren. Så vendte jeg om, gikk inn igjen gjennom Dalporten og kom tilbake.

Myndighetene visste ikke hvor jeg hadde gått eller hva jeg gjorde. Verken jødene, prestene, stormennene, embetsmennene eller de øvrige som skulle gjøre arbeidet, hadde jeg til da fortalt noe.

Jeg sa til dem: Dere ser den nøden vi er i, at Jerusalem ligger i ruiner og portene er brent opp. Kom, la oss bygge Jerusalems mur, så vi ikke lenger blir til spott.

Jeg fortalte dem også om min Guds gode hånd over meg, og om kongens ord som han hadde sagt til meg. Da sa de: La oss reise oss og bygge! Og de styrket hendene sine til dette gode verket.

Men da Sanballat horonitten, Tobia, den ammonittiske tjenestemannen, og Gesjem araberen hørte det, spottet og hånte de oss og sa: Hva er det dere holder på med? Vil dere gjøre opprør mot kongen?

Da svarte jeg dem og sa: Himmelens Gud vil gi oss framgang; vi, hans tjenere, vil reise oss og bygge. Dere har ingen del eller rett eller minne i Jerusalem.