Nehemjas ord, Hakaljas sønn. I måneden kislev i det tjuende året var jeg i borgen i Susa.

Da kom Hanani, en av mine brødre, sammen med noen menn fra Juda. Jeg spurte dem om jødene, de som var blitt igjen etter fangenskapet, og om Jerusalem.

De sa til meg: De som er igjen der i provinsen, er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er brutt ned, og portene hennes er brent opp.

Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt; jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba foran himmelens Gud.

Og jeg sa: Å, HERRE, himmelens Gud, du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud.

La ditt øre være lydhørt og dine øyne åpne, så du hører din tjeners bønn, som jeg nå ber for ditt ansikt dag og natt for dine tjenere, Israels barn, mens jeg bekjenner Israels barns synder, som vi har syndet mot deg. Både jeg og min fars hus har syndet.

Vi har handlet svært ille mot deg. Vi har ikke holdt budene, forskriftene og lovene som du befalte din tjener Moses.

Kom i hu, jeg ber deg, det ordet du befalte din tjener Moses: Dersom dere er troløse, vil jeg spre dere blant folkene.

Men dersom dere vender tilbake til meg, holder mine bud og gjør dem, så – om de forviste blant dere enn er ved himmelens ende – vil jeg samle dem derfra og føre dem til det stedet jeg har valgt for å la mitt navn bo der.

De er dine tjenere og ditt folk, som du har løskjøpt med din store kraft og din sterke hånd.

Å, Herre, la ditt øre være lydhørt for din tjeners bønn og for dine tjeneres bønn, de som gjerne frykter ditt navn. La det lykkes for din tjener i dag, og la ham finne barmhjertighet hos denne mannen. Jeg var nemlig kongens munnskjenk.