Apostlenes Gjerninger 27:20
Da hverken sol eller stjerner lyste på oss i mange dager, og stormen presset hardt på oss, mistet vi alt håp om å bli reddet.
Da hverken sol eller stjerner lyste på oss i mange dager, og stormen presset hardt på oss, mistet vi alt håp om å bli reddet.
Da verken sol eller stjerner syntes på mange dager, og ikke liten storm lå over oss, ble til slutt alt håp om redning tatt fra oss.
Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en ikke liten storm lå over oss. Til slutt var all håp om å bli berget ute.
Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en kraftig storm lå over oss. Til slutt ble alt håp om at vi kunne bli berget, tatt fra oss.
Og da verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og ikke lite av stormen presset oss, ble all håp om å bli frelst tatt bort.
Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og stormen lå ikke lite over oss; all håp om at vi skulle bli frelst, ble tatt fra oss.
Og da verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en stor storm raste over oss, ble all håp om å bli frelst tatt fra oss.
Da hverken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og stormen stadig raste, mistet vi alt håp om å bli reddet.
Og da hverken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og ingen liten storm lå på oss, ble alt håp om at vi skulle bli berget til slutt borte
Da hverken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og stormen fortsatte å rase, begynte vi å miste alt håp om å bli reddet.
Da verken sol eller stjerner hadde vist seg i flere dager, og stormen fortsatte uten opphør, mistet vi til slutt alt håp om å bli reddet.
Etter mange dager uten at verken sol eller stjerner viste seg, og med en voldsom storm over oss, forsvant alt håp om at vi skulle bli frelst.
Da det i mange dager verken viste seg sol eller stjerner, og stormen raste voldsomt over oss, svant til slutt alt håp om redning.
Da det i mange dager verken viste seg sol eller stjerner, og stormen raste voldsomt over oss, svant til slutt alt håp om redning.
Da verken sol eller stjerner viste seg i flere dager, og stormen fortsatte å piske oss, mistet vi etter hvert alt håp om å bli reddet.
When neither sun nor stars appeared for many days and the storm continued to rage, all hope of being saved was finally abandoned.
Verken sol eller stjerner viste seg i mange dager, og stormen herjet voldsomt. Til slutt mistet vi alt håp om å bli reddet.
Men der hverken Sol eller Stjerner lode sig see i mange Dage, og en ikke liden Storm hængte over os, da betoges omsider alt Haab os om at frelses.
And when neither sun nor stars in many days appeared, and no small tempest lay on us, all hope that we should be saved was then taken away.
Da verken solen eller stjernene hadde vært å se på mange dager, og stormen fortsatt raste, tok alle håp om redning slutt.
And when neither sun nor stars appeared for many days, and no small tempest lay on us, all hope that we should be saved was then lost.
And when neither sun nor stars in many days appeared, and no small tempest lay on us, all hope that we should be saved was then taken away.
Verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og stormen lå hardt over oss, så alt håp om frelse ble tatt fra oss.
Da hverken sol eller stjerner hadde vist seg på flere dager, og stormen fortsatte, hadde vi til slutt mistet alt håp om å bli reddet.
Da vi i lang tid verken så sol eller stjerner og stormen fortsatt raste, var alt håp om å bli reddet ute.
And{G1161} when neither{G3383} sun{G2246} nor{G3383} stars{G798} shone{G2014} upon [us] for{G1909} many{G4119} days,{G2250} and{G5037} no{G3756} small{G3641} tempest{G5494} lay on{G1945} [us,] all{G3956} hope{G1680} that we{G2248} should be saved{G4982} was{G4014} now{G3063} taken away.{G4014}
And{G1161} when neither{G3383} sun{G2246} nor{G3383} stars{G798} in{G1909} many{G4119} days{G2250} appeared{G2014}{(G5723)}, and{G5037} no{G3756} small{G3641} tempest{G5494} lay on{G1945}{(G5740)} us, all{G3956} hope{G1680} that we{G2248} should be saved{G4982}{(G5745)} was{G4014} then{G3063} taken away{G4014}{(G5712)}.
When at the last nether sunne nor starre in many dayes appered and no small tempest laye apon vs all hope that we shuld be saved was then taken awaye.
But wha nether Sonne ner starres appeared in many dayes, and no small tempest laye vpon vs, all the hope of oure life was taken awaye.
And when neither sunne nor starres in many dayes appeared, and no small tempest lay vpon vs, all hope that we should be saued, was then taken away.
And when neither ye sunne nor starres in many dayes appeared, and no small tempest lay vpon vs, all hope that we should be saued, was then taken away.
And when neither sun nor stars in many days appeared, and no small tempest lay on [us], all hope that we should be saved was then taken away.
and neither sun nor stars appearing for more days, and not a little tempest lying upon us, thenceforth all hope was taken away of our being saved.
And when neither sun nor stars shone upon `us' for many days, and no small tempest lay on `us,' all hope that we should be saved was now taken away.
And when neither sun nor stars shone upon [us] for many days, and no small tempest lay on [us], all hope that we should be saved was now taken away.
And as we had not seen the sun or stars for a long time, and a great storm was on us, all hope of salvation was gone.
When neither sun nor stars shone on us for many days, and no small storm pressed on us, all hope that we would be saved was now taken away.
When neither sun nor stars appeared for many days and a violent storm continued to batter us, we finally abandoned all hope of being saved.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6 Der fant centurionen et skip fra Alexandria som var på vei til Italia, og han satte oss om bord.
7 Vi seilte sakte mange dager, og med vanskelighet kom vi forbi Knidos; vinden tillot oss ikke å fortsette, så vi seilte syd for Kreta, mot Salmone.
8 Med vanskeligheter seilte vi langs kysten og kom til et sted som heter Gode Havner, nær byen Laséa.
9 Da mye tid hadde gått og reisen nå var farlig, fordi fasten allerede var over, advarte Paulus dem,
10 og sa: "Menn, jeg ser at denne reisen vil føre til skade og stort tap, ikke bare av last og skipet, men også av våre liv."
11 Men centurionen stolte mer på kapteinen og skipsrederen enn på det Paulus sa.
12 Ettersom havnen ikke var egnet til å overvintre, rådet de fleste til å seile derfra, i håp om å nå Føniks og overvintre der, en havn på Kreta som vender mot nordøst og sørøst.
13 Da den sørlige vinden blåste svakt, trodde de at de hadde oppnådd sitt mål, og de heiste anker og seilte langs Kreta, nær kysten.
14 Men ikke lenge etter slo en heftig vind ned fra landet, kalt Nordøststorm.
15 Skipet ble grepet, og da vi ikke kunne motstå vinden, måtte vi la det drive.
16 Mens vi drev i ly av en liten øy kalt Kauda, klarte vi med vanskelighet å sikre livbåten.
17 Da de hadde løftet den opp, brukte de kabler for å styrke skipet. Redde for å drive på Syrte-sandene, senket de lyskasteren og lot seg drive med.
18 Som vi slet hardt med stormen, begynte de neste dag å kaste ting over bord.
19 På tredje dagen kastet de skipsredningen over bord med egne hender.
21 Da de hadde vært lenge uten mat, sto Paulus fram blant dem og sa: "Menn, dere burde ha lyttet til meg og ikke seilt fra Kreta og slik sluppet denne skaden og dette tapet.
22 Nå oppfordrer jeg dere til å være ved godt mot, for ingen av dere vil miste livet, bare skipet vil gå tapt.
24 og sa: 'Frykt ikke, Paulus. Du skal stå for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle som seiler med deg.'
25 Så vær ved godt mot, menn! For jeg tror Gud at det vil bli slik som det er sagt meg.
26 Men vi må strande på en øy."
27 Da fjortende natt kom, mens vi ble drevet fram og tilbake i Adriaterhavet, mistenkte sjømennene ved midnatt at de nærmet seg land.
28 De tok dybdemålinger og fant tjue favner dypt. Etter en stund tok de målinger igjen og fant femten favner.
29 I frykt for å grunnstøte på klipper, kastet de fire ankere fra hekk og bad om daggry.
30 Da sjømennene forsøkte å flykte fra skipet og lot livbåten gå på havet under påskudd av å legge ut ankere fra baugen,
31 sa Paulus til centurionen og soldatene: "Hvis ikke disse blir på skipet, kan dere ikke bli reddet."
32 Så kuttet soldatene tauene til livbåten og lot den falle av.
33 Mens dagen nærmet seg, oppfordret Paulus alle til å ta mat, og sa: "Dette er den fjortende dag dere venter og faster uten å ha tatt noe.
37 I alt var vi to hundre og syttiseks sjeler på skipet.
38 Da de hadde fått nok mat, lettet de skipet ved å kaste hveten i sjøen.
39 Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de la merke til en bukt med en strand, og bestemte seg for å prøve å føre skipet inn dit.
40 De kastet av ankrene og lot dem være i sjøen, samtidig som de løste opp styretauene. De heiste forseglet til vinden og satte kursen mot stranden.
41 Men de traff et sted hvor to hav møtes, og skipet grunnstøtte. Baugen satt fast og var ubevegelig, mens akterdelen ble ødelagt av bølgenes kraft.
42 Soldatene planla å drepe fangene for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
43 Men centurionen, som ønsket å redde Paulus, hindret dem i deres plan og beordret at de som kunne svømme skulle kaste seg overbord og komme seg til land først.
44 De øvrige skulle følge etter, noen på planker, andre på forskjellige deler av skipet. Og slik skjedde det at de alle kom seg trygt i land.
11 Så sa de til ham: "Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal bli rolig for oss?" For havet ble stadig mer stormfullt.
12 Han sa til dem: "Ta meg opp og kast meg i havet, så skal havet bli rolig for dere; for jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har kommet over dere."
13 Men mennene rodde hardt for å få dem tilbake til land, men de klarte det ikke, for havet ble stadig mer opprørt mot dem.
1 Da vi hadde kommet oss i land, fikk de vite at øya het Malta.
1 Da vi hadde skilt lag med dem og satt seil, kom vi direkte til Kos, og dagen etter til Rhodos, og derfra til Patara.
2 Vi fant et skip som skulle over til Fønikia, gikk om bord og satte seil.
24 Se, da oppsto det en sterk storm på sjøen, så båten nesten ble oversvømmet av bølgene, men han sov.
25 De kom til ham, vekket ham og sa: "Frels oss, Herre! Vi går under!"
4 Da vi seilte derfra, holdt vi oss under Kypros' kystbeskyttelse, fordi vinden var ugunstig.
11 Etter tre måneder seilte vi med et skip fra Alexandria, som hadde overvintret på øya, og som hadde «De Tvillingene» som sitt merke.
37 Det blåste opp en voldsom storm, og bølgene slo inn i båten, så båten allerede var i ferd med å fylles.
24 For i håpet er vi frelst, men et håp som sees, er ikke et håp. For hvem håper på det han ser?
8 Vi vil ikke at dere skal være uvitende, søsken, om vår nød som vi opplevde i Asia; vi ble overveldet, over vår evne til å bære, så mye at vi fortvilet selv om livet.
24 Men båten var nå midt på sjøen og ble plaget av bølgene, for vinden var imot.
13 Derfra seilte vi rundt og ankom Rhegium. Etter en dag begynte en sønnavind, og på den andre dagen kom vi til Puteoli.
15 Vi seilte derfra og kom dagen etter overfor Khios. Neste dag satte vi kurs mot Samos og ble i Trogilium. Dagen etter nådde vi Milet.