Da det var besluttet at vi skulle seile til Italia, overlot de både Paulus og noen andre fanger til en offiser ved navn Julius, fra keiserkohorten.

Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle til havner langs kysten av Asia, og satte seil. Aristark, en makedoner fra Tessalonika, var sammen med oss.

Dagen etter la vi til i Sidon. Julius behandlet Paulus vennlig og gav ham tillatelse til å gå til vennene sine og få den pleien han trengte.

Derfra satte vi ut og seilte i le av Kypros, fordi vindene var mot oss.

Så krysset vi havet utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia.

Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord.

Vi seilte langsomt i mange dager og hadde så vidt kommet utenfor Knidos. Siden vinden ikke lot oss komme videre, seilte vi i le av Kreta, forbi Salmone.

Med stor møye seilte vi langs kysten og kom til et sted som kalles Godhavner; like ved lå byen Lasea.

Det hadde gått lang tid, og seilasen var nå blitt farlig, fordi fasten allerede var over. Paulus advarte dem

og sa: Menn, jeg ser at seilasen kommer til å bli med skade og stort tap – ikke bare av last og skip, men også av våre liv.

Men offiseren stolte mer på styrmannen og skipsrederen enn på det Paulus sa.

Siden havnen var uegnet til å ligge i over vinteren, besluttet de fleste å seile videre derfra for om mulig å nå Føniks, en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest, og overvintre der.

Da det så blåste en svak sønnavind, mente de at de hadde fått det som de ønsket. De lettet anker og fulgte kysten av Kreta så nær som mulig.

Men ikke lenge etter kastet en orkanaktig vind, som kalles Euroklydon, seg mot dem.

Skipet ble revet med, og fordi vi ikke maktet å holde opp mot vinden, ga vi etter og lot oss drive.

Under lesiden av en liten øy som heter Kauda, klarte vi med nød og neppe å få kontroll over lettbåten.

Da de hadde fått den om bord, tok de i bruk sikringstau og surret rundt skroget for å forsterke det. I frykt for å drive ned på Syrten senket de seilet, og slik ble de drevet av sted.

Siden vi ble hardt kastet omkring av uværet, begynte de dagen etter å kaste last over bord.

Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipsutstyret over bord.

Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en kraftig storm lå over oss. Til slutt ble alt håp om at vi kunne bli berget, tatt fra oss.

Etter lang tids matmangel sto Paulus fram midt iblant dem og sa: Menn, dere skulle ha lyttet til meg og ikke gått fra Kreta; da hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet.

Men nå ber jeg dere ta mot til dere. Ingen av dere skal miste livet, men skipet går tapt.

For i natt sto en engel fra Gud – han som jeg tilhører og som jeg også tjener – ved min side

og sa: Vær ikke redd, Paulus! Du må stå fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle som seiler sammen med deg.

Så ta mot til dere, menn! For jeg tror på Gud at det vil gå slik som det er sagt til meg.

Men vi må strande på en øy.

Da det ble den fjortende natten, og vi drev omkring på Adriaterhavet, mente sjøfolkene ved midnatt at land nærmet seg.

De loddet og fant tjue favner. Litt senere loddet de igjen og fant femten.

I frykt for at vi skulle bli kastet på skarpe skjær, kastet de ut fire ankre fra akter og ba om at det måtte bli dag.

Men da sjøfolkene ville rømme fra skipet og senket lettbåten på havet under påskudd av at de skulle legge ut ankere fra baugen,

sa Paulus til offiseren og soldatene: Om ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli berget.

Da skar soldatene av tauene til lettbåten og lot den drive bort.

Like før det begynte å gry av dag, oppfordret Paulus alle til å ta mat og sa: I dag er det den fjortende dagen dere har ventet og vært uten mat uten å ta noe til dere.

Derfor oppfordrer jeg dere til å spise; dette er til deres redning. For ikke et hår på hodet til noen av dere skal falle.

Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud i alles nærvær, brøt det og begynte å spise.

Da ble alle oppmuntret og tok også selv til seg mat.

Vi var i alt 276 personer om bord i skipet.

Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste kornlasten i sjøen.

Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de fikk øye på en bukt med sandstrand. Dit besluttet de, om de kunne, å drive skipet på land.

De kappet ankerlinene og lot dem bli i sjøen, samtidig som de løsnet båndene på styreårene. Så heiste de forseilet for vinden og styrte mot stranden.

Men de støtte på et sted med sjø på begge sider og lot skipet gå på grunn. Bauen satte seg fast og sto urørlig, mens akterskipet ble slått i stykker av bølgenes kraft.

Soldatene ville nå drepe fangene, så ingen skulle svømme fra dem og rømme.

Men offiseren ville berge Paulus og hindret dem i planen. Han befalte dem som kunne svømme, å kaste seg først over bord og komme seg i land,

og de andre skulle følge etter, noen på planker og andre på vrakrester fra skipet. Slik gikk det til at alle kom seg trygt i land.