Da vi var berget, fikk vi vite at øya heter Malta.

Øyboerne viste oss en uvanlig stor vennlighet; de tente nemlig et bål og tok imot oss alle, på grunn av regnet som hadde satt inn og kulden.

Da Paulus hadde samlet en haug med kvist og lagt den på bålet, kom en giftslange fram av varmen og bet seg fast i hånden hans.

Da øyboerne så slangen henge fra hånden hans, sa de til hverandre: "Han er sikkert en morder; riktignok berget han fra havet, men Rettferdigheten lot ham ikke leve."

Men han ristet slangen av i ilden og tok ikke skade.

De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet lenge og så at det ikke hendte ham noe uvanlig, skiftet de mening og sa at han var en gud.

I området der hadde den ledende mannen på øya, som het Publius, noen eiendommer. Han tok vennlig imot oss og var gjestfri mot oss i tre dager.

Det hendte at faren til Publius lå til sengs, plaget av feberanfall og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, ba, la hendene på ham og helbredet ham.

Etter dette kom også de andre på øya som hadde sykdommer, og de ble helbredet.

De hedret oss på mange måter, og da vi skulle seile, sørget de for det vi trengte.

Etter tre måneder seilte vi av gårde med et alexandrinsk skip som hadde ligget i vinteropplag på øya, med tvillinggudene som skipsmerke.

Vi gikk i land i Syrakus og ble der i tre dager.

Derfra seilte vi videre og kom til Regium. Dagen etter fikk vi sønnavind; på den andre dagen kom vi til Puteoli.

Der fant vi søsken, og de ba oss bli hos dem i sju dager. Slik kom vi til Roma.

Derfra kom søsknene, som hadde hørt om oss, oss i møte helt til Forum Appii og Tres Tabernae. Da Paulus så dem, takket han Gud og fikk nytt mot.

Da vi kom til Roma, overlot centurionen fangene til kommandanten for vaktstyrken. Men Paulus fikk tillatelse til å bo for seg selv sammen med den soldaten som voktet ham.

Tre dager senere kalte Paulus sammen lederne blant jødene. Da de var kommet, sa han til dem: "Brødre, jeg har ikke gjort noe som er imot folket vårt eller fedrenes skikker. Likevel ble jeg som fange utlevert fra Jerusalem til romerne."

De forhørte meg og ville løslate meg, fordi det ikke fantes noen grunn til dødsstraff i min sak.

Men da jødene satte seg imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke fordi jeg har noe å anklage mitt eget folk for.

Derfor har jeg bedt om å få se dere og tale med dere; for for Israels håp bærer jeg denne lenken.

De sa til ham: "Vi har verken mottatt noen brev om deg fra Judea, eller har noen av brødrene som er kommet hit, meldt eller sagt noe ondt om deg."

"Men vi ønsker å høre fra deg hva du mener; for om denne sekten vet vi at det blir talt imot overalt."

De fastsatte en dag for ham, og det kom mange til ham der han bodde. Fra morgen til kveld la han det ut for dem og vitnet om Guds rike; han forsøkte å overbevise dem om det som gjelder Jesus, både ut fra Moseloven og profetene.

Noen lot seg overbevise av det han sa, men andre trodde ikke.

Uenige seg imellom gikk de derfra, etter at Paulus hadde sagt dette ene: Rett har Den hellige ånd talt gjennom profeten Jesaja til våre fedre:

"Gå til dette folket og si: Dere skal høre og høre, men ikke forstå; dere skal se og se, men ikke oppfatte."

"For dette folkets hjerte er blitt sløvt; med ørene hører de tungt, og øynene har de lukket, for at de ikke skal se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet og vende om, så jeg kan helbrede dem."

Derfor skal dere vite at Guds frelse er sendt til hedningene; de vil også høre.

Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort og hadde en heftig diskusjon seg imellom.

I to hele år ble Paulus boende i sin egen leide bolig, og han tok imot alle som kom til ham,

forkynte Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus med all frimodighet, uhindret.