På den tiden døde Hadad, sønn av Bedad, kongen av Edom, og Samlah fra Mesrekah, fra østlandene, ble konge i hans sted.

I det trettende året av farao, kongen av Egypts regjering, som var det hundredogtoogtyvende året siden israelittene dro ned til Egypt, hadde Samlah regjert over Edom i atten år.

Og da han regjerte, samlet han sine styrker for å gå i krig mot Zepho, sønn av Eliphaz, og barna av Chittim, fordi de hadde ført krig mot Angeas, kongen av Afrika, og de ødela hele hans hær.

Men han engasjerte seg ikke i kamp med ham, for Esaus barn stanser ham, og sa: Han er vår bror. Så Samlah hørte stemmen fra Esaus barn, og snudde med alle sine styrker tilbake til Edoms land, og fortsatte ikke til kamp mot Zepho, sønn av Eliphaz.

Og farao, kongen av Egypt, hørte dette, og sa: Samlah, kongen av Edom, har bestemt seg for å kjempe mot barna av Chittim, og deretter vil han komme for å kjempe mot Egypt.

Og da egypterne hørte dette, økte de arbeidet for israelittene, for at ikke israelittene skulle gjøre mot dem som de gjorde i sin krig mot Esaus barn i Hadads dager.

Så egypterne sa til israelittene: Skynd dere og gjør deres arbeid, fullfør oppgaven deres, og styrk landet, slik at barna av Esau, deres brødre, ikke skal komme for å kjempe mot oss, for på deres grunnlag vil de komme mot oss.

Og israelittene gjorde arbeidet for mennene i Egypt dag for dag, og egypterne påførte israelittene nød for å redusere dem i landet.

Men da egypterne økte arbeidet for israelittene, så økte israelittene og ble mange, og hele Egypt var fylt med israelittene.

Og i det hundredogtoogtyvende året av israelittenes nedstigning til Egypt, så alle egypterne at deres råd ikke lyktes mot Israel, men at de økte og vokste, og landet i Egypt og landet Goshen var fylt med israelittene.

Så kom alle de eldre i Egypt og de vise mennene foran kongen, og bøyde seg for ham og satte seg foran ham.

Og alle de eldre i Egypt og de vise mennene sa til kongen: Må kongen leve evig; du rådet oss til råd mot israelittene, og vi gjorde mot dem i samsvar med kongens ord.

Men i takt med at arbeidet økte, vokser de også i landet, og se, hele landet er fylt med dem.

Derfor, vår herre og konge, har øynene til hele Egypt festet seg på deg for å gi dem råd med din visdom, slik at de kan seire over Israel for å ødelegge dem, eller for å redusere dem fra landet; og kongen svarte dem og sa: Gi råd i denne saken, så vi kan vite hva vi skal gjøre mot dem.

Og en offiser, en av kongens rådgivere, ved navn Job, fra Mesopotamia, i landet Uz, svarte kongen og sa:

Hvis det behager kongen, la ham høre rådet til sin tjener; og kongen sa til ham: Snakk.

Og Job talte foran kongen, prinsene og alle de eldre i Egypt, og sa:

Se, rådet til kongen som han tidligere ga angående arbeidet til israelittene er meget godt, og dere må ikke fjerne dem for den arbeidsbyrden for alltid.

Men dette er rådet som kan redusere dem, hvis det synes godt for kongen å påføre dem nød.

Se, vi har fryktet krig i lang tid, og vi har sagt: Når Israel blir fruktbart i landet, vil de drive oss fra landet dersom det skulle komme til krig.

Hvis det behager kongen, la en kongelig dekret gå ut, og la det bli skrevet i lovene i Egypt som ikke skal tilbakekalles, at hver gutt født av israelittene, hans blod skal spilles ut på bakken.

Og ved å gjøre dette, når alle guttene av Israel skal ha dødd, vil ondskapen av deres kriger opphøre; la kongen gjøre det og kalle på alle hebraiske jordmødre og beordre dem i denne saken å utføre det; så gledet dette kongen og prinsene, og kongen gjorde i samsvar med Job sitt ord.

Og kongen sendte etter de hebraiske jordmødrene, av hvilke den ene het Shephrah, og den andre het Puah.

Og jordmødrene kom foran kongen, og sto i hans nærvær.

Og kongen sa til dem: Når dere utfører jordmors tjeneste for de hebraiske kvinnene, og ser dem ved fødestolene, hvis det er en sønn, da skal dere drepe ham, men hvis det er en datter, så skal hun leve.

Men hvis dere ikke vil gjøre dette, da vil jeg brenne dere og alle husene deres med ild.

Men jordmødrene fryktet Gud og hørte ikke på kongen av Egypt eller hans ord, og når de hebraiske kvinnene fødte en sønn eller datter, så gjorde jordmoren alt nødvendig for barnet og lot det leve; slik gjorde jordmødrene alle dagene.

Og dette ble rapportert til kongen, og han sendte etter jordmødrene og sa til dem: Hvorfor har dere gjort denne saken og reddet barna i live?

Og jordmødrene svarte og talte sammen foran kongen, og sa:

La ikke kongen tro at de hebraiske kvinnene er som de egyptiske kvinnene, for alle israelittene er friske, og før jordmoren kommer til dem, er de allerede født; og hva angår oss, dine håndjente, i mange dager har ingen hebraisk kvinne født for oss, for alle de hebraiske kvinnene er sine egne jordmødre, fordi de er friske.

Og farao hørte deres ord og trodde dem i denne saken, og jordmødrene gikk bort fra kongen, og Gud var god mot dem, og folket ble tallrikt og vokste meget.