Og Rebekka ble i en drøm fortalt hva Esau, den eldste sønnen hennes, hadde sagt. Da sendte hun bud på Jakob, den yngste sønnen sin, og sa til ham:

'Din bror Esau vil nå søke hevn på deg ved å drepe deg.'

Nå, min sønn, hør på meg: Bryt opp og flykt til min bror Laban – til Haran. Bli hos ham noen dager, til din brors vrede har lagt seg, til hans harme vender seg fra deg og han glemmer alt det du har gjort mot ham. Da skal jeg sende bud og hente deg derfra.'

Jakob sa: 'Jeg er ikke redd. Om han vil drepe meg, skal jeg drepe ham.'

Hun sa til ham: 'Må jeg ikke miste begge sønnene mine på én og samme dag.'

Jakob sa til sin mor Rebekka: 'Du vet jo at min far er blitt gammel, og jeg merker at øynene hans er svake. Om jeg forlater ham, vil det være ondt i hans øyne, for da forlater jeg ham og går bort fra deg. Min far vil bli vred og forbanne meg. Jeg går ikke. Sender han meg, da går jeg.'

Rebekka sa til Jakob: 'Jeg skal gå inn og si det til ham, så sender han deg av sted.'

Rebekka gikk inn og sa til Isak: 'Jeg er lei av livet på grunn av de to hettittiske kvinnene som Esau har tatt til kone. Om Jakob også tar seg en kone blant kvinnene i landet, slike som dem, hvorfor skal jeg da leve lenger? For de kanaanittiske kvinnene er onde?'

Da kalte Isak på sønnen sin Jakob, velsignet og ga ham påbud, og sa til ham:

'Du skal ikke ta deg en kone blant kvinnene i Kanaan. Bryt opp og dra til Mesopotamia, til huset til Betuel, din mors far, og ta deg der en kone blant døtrene til Laban, din mors bror.

Må Gud, Den Allmektige, velsigne deg og gjøre deg fruktbar og tallrik, så du blir en mengde folkeslag. Må han gi deg Abrahams, min fars, velsignelse – til deg og din ætt etter deg – så du kan eie det landet hvor du bor som fremmed, ja, hele landet som Herren gav Abraham. Gå i fred, min sønn.'

Så sendte Isak Jakob av sted, og han dro til Mesopotamia, til Laban, sønn av araméeren Betuel – Rebekkas bror, Jakobs mor.

Etter at Jakob hadde brutt opp for å dra til Mesopotamia, sørget Rebekka over sønnen sin og gråt ustanselig.

Isak sa til Rebekka: 'Min søster, gråt ikke over sønnen min Jakob, for han skal dra i fred og vende tilbake i fred.

Den Høyeste Gud skal bevare ham fra alt ondt og være med ham, for han vil ikke forlate ham i hele hans levetid.

For jeg vet sikkert at hans ferd skal lykkes hvor han enn går, inntil han kommer trygt tilbake til oss, og vi får se at han er i fred.

Vær ikke redd for ham, min søster, for han er rettskaffen i sin ferd. Han er fullkommen, en sann mann; han skal ikke bli forlatt. Gråt ikke.'

Slik trøstet Isak Rebekka i saken om sønnen Jakob, og han velsignet ham.

Jakob dro ut fra Be'er-Sjeba for å gå til Haran i det første året av den andre uken i den førtifjerde jubelperioden. Han kom til Lus, som ligger i fjellet – det er Betel – på den første dagen i den første måneden i denne uken. Han nådde stedet ved kveldstid, tok av fra veien mot vest for hovedveien den natten og la seg der, for solen var gått ned.

Han tok en av steinene på stedet og la den ved hodet sitt, under det treet. Han reiste alene og sovnet.

Den natten drømte han: Se, en stige var reist på jorden, og toppen nådde himmelen. Guds engler steg opp og ned på den, og se, Herren sto på den.

Han talte til Jakob og sa: 'Jeg er Gud, din far Abraham, og Isaks Gud. Det landet du ligger på, vil jeg gi deg og din ætt etter deg.

Din ætt skal bli som sanden på jorden. Du skal bre deg ut mot vest og øst, mot nord og sør. Alle jordens slekter skal velsignes i deg og i din ætt.

Og se, jeg er med deg; jeg vil bevare deg overalt hvor du går, og jeg vil føre deg trygt tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort alt det jeg har sagt deg.'

Da våknet Jakob av søvnen og sa: 'Sannelig, dette stedet er Herrens hus, og jeg visste det ikke.' Han ble grepet av frykt og sa: 'Hvor skremmende dette stedet er! Dette er ikke noe annet enn Guds hus, og dette er himmelens port.'

Tidlig neste morgen sto Jakob opp, tok steinen han hadde lagt ved hodet, satte den opp som en støtte til et minne, helte olje over den og ga stedet navnet Betel. Men tidligere het området Lus.

Og Jakob gjorde et løfte og sa: 'Hvis Herren er med meg og bevarer meg på den veien jeg nå går, og gir meg brød å spise og klær å ha på meg, så jeg vender tilbake i fred til min fars hus, da skal Herren være min Gud. Denne steinen som jeg har reist som en minnestøtte på dette stedet, skal være et Guds hus. Og av alt du gir meg, vil jeg gi deg tiende, min Gud.'