Da menneskene begynte å bli mange på hele jordens overflate og døtre ble født dem, så Herrens engler – i et visst år av dette jubelåret – at de var vakre å se på. De tok seg hustruer blant dem, hvem de helst ville, og fikk barn med dem; det ble kjemper.

Ondskapen tiltok på jorden. Alle levende vesener fordervet sin vei – fra mennesker til fe, ville dyr og fugler og alt som rører seg på jorden. Alle sammen ødela sin vei og sin fastsatte ordning. De begynte å fortære hverandre, og ondskapen økte på jorden. Alle menneskers tanker og overlegg var onde hele tiden.

Herren så at jorden var fordervet, at alle levende vesener hadde fordervet sin fastsatte ordning, og at alle som var på jorden, hadde handlet ondt for hans øyne.

Han sa at han ville utslette mennesket og alt levende som var på jordens overflate, det han hadde skapt.

Noa alene fant nåde i hans øyne.

Mot sine engler som han hadde sendt til jorden, ble han så vred at han rykket dem bort fra all deres myndighet. Han sa til oss at vi skulle binde dem i jordens dyp; nå er de bundet der, og de er alene.

Om barna deres gikk det ut en befaling fra hans åsyn om å slå dem med sverd og fjerne dem fra under himmelen.

Han sa: «Min Ånd skal ikke bli værende hos menneskene til evig tid, for de er kjøtt. Deres levealder skal være 120 år.»

Han sendte sitt sverd imellom dem, så de skulle drepe hverandre. De begynte å drepe hverandre til alle var falt for sverd og var utslettet fra jorden.

Fedrene deres sto og så på, men siden ble de bundet i jordens dyp til den store dommens dag, da det skal være dom over alle som har fordervet sine veier og sine gjerninger for Herrens ansikt.

Han utryddet dem alle fra deres plasser; det var ingen av dem igjen som han ikke dømte for all deres ondskap.

Han gav alle sine skapninger en ny og rettskaffen natur, så de ikke skulle synde med hele sin natur i all evighet. Alle skal være rettferdige, hver etter sitt slag, for alle tider.

Deres dom er fastsatt og skrevet på himmelens tavler; det er ingen urett. For alle som avviker fra den veien det er fastsatt at de skal gå – dersom de ikke går i den – er dommen skrevet for hver skapning og for hvert slag.

Det finnes ikke noe i himmelen eller på jorden, i lyset, i mørket, i dødsriket, i dypet eller i det mørke stedet; alle deres dommer er fastsatt, skrevet og innrisset.

Han skal dømme hver enkelt – den store etter hans storhet og den lille etter hans ringhet – hver etter sin vei.

Han gjør ikke forskjell på folk og tar ikke imot bestikkelser, når han sier at han vil holde dom over hver og en. Om et menneske ga alt som er på jorden, ville han verken gjøre forskjell eller ta imot det av ham, for han er den rettferdige dommer.

Om israelittene er det skrevet og fastsatt: «Dersom de vender seg til ham på rett vis, vil han tilgi all deres ondskap og ettergi alle deres synder.»

Det er skrevet og fastsatt at han viser miskunn mot alle som vender seg fra alle sine villfarelser – én gang hvert år.

Over alle som fordervet sine veier og planer før flommen ble det ikke vist noen gunst, unntatt Noa alene; han fikk nåde for sine barns skyld – dem han reddet fra flommens vann – for hans hjerte var rettskaffent i all hans ferd, slik som det var befalt ham. Han brøt ikke med noe av det som var fastsatt for ham.

Herren sa at han ville utslette alt på landjorden – fra mennesker til fe, ville dyr, fugler og alt som rører seg på jorden.

Han befalte Noa å bygge seg en ark for at han skulle bli frelst fra flommens vann.

Noa bygde arken i ett og alt slik han hadde befalt, i det syvogtyvende jubelåret, i den femte uken, i det femte året.

Han gikk inn i det sjette året, i den andre måneden – fra den første dagen i den andre måneden og fram til den sekstende. Han og alt det vi hadde brakt til ham, gikk inn i arken. Herren lukket den igjen utenfra den syttende, om kvelden.

Herren åpnet himmelens sju sluser og åpningene til det store dypet – sju i tallet.

Slusene lot vann falle fra himmelen i førti dager og førti netter, og kildene fra dypet lot vannet stige, til hele jorden var fylt av vann.

Vannet steg over jorden; det reiste seg femten alen over hvert høye fjell. Arken løftet seg fra jorden og drev omkring på vannflaten.

Vannet ble stående over jordens overflate i fem måneder – hundre og femti dager.

Da la arken seg til ro på toppen av Lubar, et av Ararats fjell.

I den fjerde måneden ble kildene til det store dypet stengt, og himmelens sluser holdt tilbake. På den første dagen i den sjuende måneden ble alle jordens dype kilder åpnet, og vannet begynte å trekke seg ned i dypet under.

På den første dagen i den tiende måneden ble fjelltoppene synlige, og på den første dagen i den første måneden ble jorden synlig.

Vannet tørket bort fra jordens overflate. I den femte uken, i dens sjuende år, den syttende dagen i den andre måneden, var jorden tørr.

Den tjuesjuende åpnet han arken og sendte ut av den dyrene, fuglene og alt som rører seg.