Rebecca fikk vite i en drøm hva hennes eldste sønn Esau hadde sagt. Hun sendte bud etter sin yngre sønn Jakob og sa til ham:

‘Din bror Esau prøver nå å ta hevn på deg ved å drepe deg.

Nå, min sønn, lytt til meg. Dra avgårde og flykt til min bror Laban — til Haran. Bli der en stund inntil din brors sinne har lagt seg, så han glemmer alt du har gjort mot ham. Da vil jeg sende bud etter deg for å få deg tilbake derfra.

Jakob svarte: 'Jeg er ikke redd. Hvis han ønsker å drepe meg, så tør han gjøre det.'

Hun svarte: 'Må jeg ikke miste begge sønnene mine på én dag!'

Jakob sa til sin mor Rebecca: 'Du vet at far er gammel, og han sliter med å se. Hvis jeg forlater ham, vil det bli et dårlig skue for ham, for jeg ville sviktet ham. Far ville bli sint og forbande meg. Jeg vil ikke gå. Hvis han sender meg av gårde, så vil jeg gå.'

Rebecca sa til Jakob: 'Jeg skal gå inn og fortelle ham. Så vil han sende deg.'

Rebecca gikk inn og sa til Isak: 'Jeg sørger over livet mitt på grunn av de to kvinnene Esau har giftet seg med. Hvis Jakob gifter seg med en av dem fra dette området, hvorfor skulle jeg da leve lenger, når også kvinner fra kanaanittene er onde?'

Så kalte Isak på sin sønn Jakob, velsignet og instruerte ham, og sa til ham:

'Gift deg ikke med noen av de kanaaneitiske kvinnene. Dra til Mesopotamia, til huset til Betuel, din mors far. Der skal du ta deg en kone fra døtrene til Laban, din mors bror.'

Måtte Gud, den Allmektige, velsigne deg; måtte han gjøre deg fruktbar og tallrik og gjøre deg til et stort folk. Måtte han gi deg min far Abrahams velsignelser til deg og dine etterkommere, så du kan eie landet hvor du vandrer som en fremmed – alt landet som Herren ga til Abraham. Ha en trygg reise, min sønn.

Så sendte Isak Jakob bort. Han dro til Mesopotamia, til Laban, sønn av Betuel arameeren – bror av Rebecca, Jakobs mor.

Etter at Jakob hadde reist til Mesopotamia, sørget Rebecca for sin sønn og gråt.

Isak sa til Rebecca: 'Søster, gråt ikke over min sønn Jakob, for han vil dra trygt og komme tilbake uskadd.'

Den Høyeste vil bevokte ham fra alt ondt og være med ham fordi han ikke vil forlate ham gjennom hele livet.

For jeg vet at hans veier vil bli ledet med velvilje uansett hvor han går, til han trygt kommer tilbake til oss, og vi ser at han er i god behold.

Ikke vær redd for ham, min søster, for han handler rettferdig. Han er pålitelig; han er en ærlig mann. Han vil ikke bli forlatt. Ikke gråt.

Så trøstet Isak Rebecca og velsignet ham.

Jakob la ut fra brønnen ved Eden for å dra til Haran i det første året av den andre uken av det førtifjerde jubileet [2115]. Han kom til Luz, som ligger på fjellet – Betel – på den første dagen av den første måneden i denne uken. Han ankom stedet om kvelden, tok av fra hovedveien og sovnet der fordi solen hadde gått ned.

Han tok en av steinene fra stedet og la den under hodet. Han reiste alene og sovnet.

Den natten drømte han at en stige var satt opp på jorden, og toppen nådde himmelen; at Herrens engler gikk opp og ned på den; og at Herren sto der.

Han talte med Jakob og sa: ‘Jeg er Abrahams Gud, din far, og Isaks Gud. Landet du sover på vil jeg gi til deg og dine etterkommere.

Dine etterkommere vil bli som sanden på jorden. Du vil bli tallrik mot vest, øst, nord, og sør. Alle folkeslag vil bli velsignet gjennom deg og dine etterkommere.

Når det gjelder meg, vil jeg være med deg. Jeg vil bevokte deg uansett hvor du går. Jeg vil bringe deg trygt tilbake til dette landet fordi jeg ikke vil forlate deg før jeg har oppfylt alt jeg har lovet deg.

Jakob sa i søvne: 'Sannelig, dette stedet er Herrens hus, selv om jeg ikke visste det.' Han ble redd og sa: 'Dette stedet, som er Herrens hus, er fylt med ærefrykt; og dette er himmelens port.'

Jakob, da han sto opp tidlig om morgenen, tok steinen han hadde lagt under hodet og satte den opp som en søyle som et minnesmerke. Han hellte olje på toppen av den og kalte stedet Betel. Men til å begynne med var navnet på dette området Luz.

Jakob avla et løfte til Herren: 'Hvis Herren er med meg og beskytter meg på denne reisen, og gir meg mat å spise og klær å ha på, så jeg kan vende trygt tilbake til min fars hus, da skal Herren være min Gud. Denne steinen som jeg har reist opp som et minnesmerke her, skal bli Herrens hus. Alt du har gitt meg vil jeg gi tiende av til deg, min Gud.'