I det trettifemte jubileet, i den tredje uken—i det første året [1681]—giftet Ragew seg med en kvinne som het Ara, datteren til Ur, Keseds sønn. Hun fødte ham en sønn, og han kalte ham Serug i det syvende året av denne uken [1687].

I løpet av dette jubileet begynte Noas barn å kjempe mot hverandre, ta fanger og drepe hverandre; å utgyte menneskelig blod på jorden og konsumere blod; å bygge befestede byer, murer og tårn; menn reiste seg over folk, etablerte de første rikene; gikk i krig—folk mot folk, nasjon mot nasjon, by mot by; og alle gjorde ondskap, anskaffet våpen, og lærte sine sønner krigføring. Byer begynte å erobre andre byer og selge mannlige og kvinnelige slaver.

Ur, Keseds sønn, bygde byen Ara av Kaldeerne. Han kalte den opp etter seg selv og sin far.

De lagde støpte bilder til seg selv. Hver eneste en tilba avguden han hadde laget som sitt eget støpte bilde. De begynte å lage statuer, bilder og urene ting; åndene til de ville skapningene hjalp dem og villede dem slik at de skulle begå synder, urenheter og overtredelser.

Prins Mastema utøvet sin makt ved å få i stand alle disse handlingene, og ved hjelp av åndene sendte han til dem som var under hans kontroll evnen til å begå alle slags feil og synder og alle slags overtredelser; å korruptere, ødelegge og utgyte blod på jorden.

Av denne grunn ble Serug kalt Serug: fordi alle vendte seg til å begå alle slags synder.

Han vokste opp og bosatte seg i Ur av Kaldeerne nær faren til sin kones mor. Han var en tilhenger av avguder. I løpet av det trettisjette jubileet, i den femte uken, i det første året [1744], giftet han seg med en kvinne som het Melcha, datteren til Kaber, datteren til sin fars bror.

Hun fødte ham Nahor i det første året av denne uken [1744]. Han vokste opp og bosatte seg i Ur — i det som er Ur av Kaldeerne. Hans far lærte ham studiene til Kaldeerne: å praktisere spådom og tolke tegn på himmelen.

I løpet av det trettisyvende jubileet, i den sjette uken, i det første året [1800], giftet han seg med en kvinne som het Iyaseka, datteren til Nestag av Kaldeerne.

Hun fødte ham Terah i det syvende året av denne uken [1806].

Da sendte Prins Mastema ravner og fugler for å spise såkornet som var plantet i jorden og ødelegge landet for å frarøve menneskene arbeidet deres. Før de pløyde ned såkornet, ville ravnene plukke det fra bakken.

Av denne grunn kalte han ham Terah: fordi ravnene og fuglene reduserte dem til fattigdom og spiste såkornet deres.

År etter år begynte å bli ufruktbare på grunn av fuglene. De ville spise alt frukt fra trærne i frukthagene. I deres tid, hvis de klarte å redde litt av frukten fra jorden, var det med stor innsats.

I løpet av det trettiniende jubileet, i den andre uken, i det første året [1870], giftet Terah seg med en kvinne som het Edna, datteren til Abram, datteren til sin fars søster.

I det syvende året av denne uken [1876] fødte hun ham en sønn, og han kalte ham Abram etter sin mors far fordi han hadde dødd før hans datters sønn ble unnfanget.

Barnet begynte å innse verdens feil—at alle gikk på avveier etter statuene og etter urenhet. Hans far lærte ham kunstigheten av å skrive. Da han var to uker gammel [= 14 år], skilte han seg fra sin far for ikke å tilbe avguder med ham.

Han begynte å be til skaperen av alt om at han ville redde ham fra menneskets feil og at det ikke skulle falle i hans lodd å gå på avveier etter urenhet og ondskap.

Når tiden for å plante såkorn i jorden kom, gikk alle ut sammen for å vokte såkornet fra ravnene. Abram—et barn på 14 år—gikk ut med dem som gikk ut.

Når en sky av ravner kom for å spise såkornet, løp Abram mot dem før de kunne slå seg ned på bakken. Han ropte til dem før de kunne slå seg ned på bakken for å spise såkornet og sa: 'Ikke kom ned; vend tilbake til stedet dere kom fra!' Og de vendte tilbake.

Den dagen gjorde han dette mot ravneskyen 70 ganger. Ikke en eneste ravn ble tilbake på noen av markene hvor Abram var.

Alle som var med ham på noen av markene, så ham rope, og da vendte alle ravnene tilbake til sitt sted. Hans rykte vokste stort over hele landet til Kaldeerne.

Alle som plantet såkorn kom til ham det året, og han fortsatte å gå med dem til såtiden var over. De plantet landet sitt, og det året ga de nok mat. Så de spiste og ble mett.

I det første året av den femte uken [1891] lærte Abram folket som laget utstyr for okser—dyktige trearbeidere—og de lagde et redskap over bakken, motsatt plogbjelken, slik at man kunne legge såkorn på den. Såkornet ville deretter falle ned fra den på enden av plogen og bli skjult i bakken; og de ville ikke lenger være redde for ravnene.

De gjorde noe som dette over bakken på hver plogbjelke. De plantet såkorn, og hele landet gjorde som Abram fortalte dem. Så de var ikke lenger redde for fuglene.