I løpet av den tredje uka av denne jubileumsperioden (1583-89) begynte urene demoner å villede Noas barnebarn, få dem til å oppføre seg tåpelig, og ødelegge dem.

Noas sønner kom da til sin far Noah og fortalte ham om demonene som villedet, blindet, og drepte hans barnebarn.

Han ba til Herren sin Gud og sa: ‘Gud over alle ånder i alle levende vesener — du som har vært nådig mot meg, reddet meg og mine sønner fra vannmassene under flommen, og ikke lot meg omkomme slik du gjorde med folket som var bestemt for ødeleggelse — fordi din nåde mot meg har vært stor og din godhet mot meg har vært stor: Må din nåde heve seg over dine barns barn; og må de onde ånder ikke herske over dem for å ødelegge dem fra jorden.

Velsign nå meg og mine barn så vi kan formere oss, bli mange, og fylle jorden.

Du vet hvordan dine Voktere, fedrene til disse åndene, har handlet i min levetid. Når det gjelder disse åndene som har overlevd, fengsle dem og hold dem fanget i dommens sted. Må de ikke forårsake ødeleggelse blant din tjeners sønner, min Gud, for de er ville og ble skapt for formålet å ødelegge.

Må de ikke herske over de levendes ånder for du alene kjenner deres straff; og må de ikke ha makt over de rettferdiges sønner fra nå og for alltid’.

Da befalte vår Gud oss å binde hver enkelt av dem.

Da kom Mastema, lederen for de onde åndene, og sa: ‘Herre skaper, la noen av dem bli hos meg; la dem lytte til meg og gjøre alt jeg sier til dem, for hvis ingen av dem er igjen hos meg vil jeg ikke være i stand til å utøve min vilje blant menneskeheten. For de er ment for å ødelegge og villede før min straff på grunn av menneskehetens ondskap.’

Så sa han at en tidel av dem skulle bli igjen hos ham, mens han skulle få ni deler til å stige ned til dommens sted.

Han befalte en av oss å lære Noah alle deres medisiner fordi han visste at de verken ville oppføre seg ordentlig eller kjempe rettferdig.

Vi handlet i samsvar med hele hans befaling. Alle de onde som var ville, bandt vi i dommens sted, mens vi lot en tidel ha makt på jorden foran Satan.

Vi fortalte Noah alle medisinene for deres sykdommer med deres bedrag slik at han kunne kurere dem ved hjelp av jordens planter.

Noah skrev ned i en bok alt vi hadde lært ham om alle slags medisiner, og de onde åndene ble forhindret fra å forfølge Noahs barn.

Han ga alle bøkene han hadde skrevet til sin eldste sønn Sem fordi han elsket ham mye mer enn alle sine sønner.

Noah sovnet inn med sine fedre og ble begravet på Mt. Lubar i Ararats land.

Han fullførte 950 år i sitt liv — 19 jubileer, to uker, og fem år.

Han levde lengre på jorden enn andre mennesker bortsett fra Enok på grunn av sin rettferdighet der han var perfekt i sin rettferdighet; for Enoks arbeid ble skapt som et vitnesbyrd for evighetens generasjoner slik at han skulle rapportere alle gjerninger fra generasjon til generasjon på dommens dag.

I løpet av den trettitredje jubileumsperioden, i første år av denne andre uken (1576), giftet Peleg seg med en kvinne som het Lomna, datter av Sinaor. Hun fødte ham en sønn i det fjerde året av denne uken (1579), og han kalte ham Reu, for han sa: ‘Menneskeheten har nå blitt ond gjennom den perverse planen om å bygge seg en by og et tårn i landet Shinar.’

For de hadde emigrert fra Ararats land mot øst, til Shinar, fordi de i hans levetid bygde byen og tårnet, og sa: ‘La oss stige opp gjennom det til himmelen.’

De begynte å bygge. I den fjerde uken (1590-96) brukte de ild til baking, og murstein tjente dem som steiner. Leiren de brukte til puss var asfalt som kommer fra sjøen og fra vannkildene i Shinar.

De bygde det; de brukte 43 år på å bygge det med fullstendige murstein, som hadde en bredde på 13 enheter og en høyde på en tredjedel av en enhet. Høyden steg til 5433 alner, to spann, og tretten stadioner.

Så sa Herren vår Gud til oss: ‘Folket her er ett, og de har begynt å arbeide. Nå vil ingenting unngå dem. Kom, la oss gå ned og forvirre deres språk slik at de ikke forstår hverandre og blir spredt i byer og nasjoner, og en plan ikke lenger forblir med dem før dommens dag.’

Så gikk Herren ned og vi gikk ned med ham for å se byen og tårnet som menneskeheten hadde bygget.

Han forvirret alle lydene av deres språk; ingen forsto lenger hva den andre sa. Så sluttet de å bygge byen og tårnet.

Av den grunn ble hele landet Shinar kalt Babel fordi der forvirret Gud alle språk blant menneskene. Derfra ble de spredt ut til sine byer, hver etter sine språk og sine nasjoner.

Herren sendte en vind mot tårnet og veltet det ned på bakken. Det ligger nå mellom Asshur og Babylon, i Shinar. Han kalte det Fallet.

I den fjerde uka, i det første året — ved begynnelsen av den — av den trettifjerde jubileumsperioden (1639), ble de spredt fra Shinar.

Ham og hans sønner dro til det landet han skulle okkupere, som han hadde fått sin andel av, i det sørlige landet.

Da Kanaan så at landet Libanon helt frem til Egypts elv var veldig vakkert, dro han ikke til sitt arveland vest for havet. Han slo seg ned i Libanon, både øst og vest, fra grensen til Libanon og helt til kysten.

Hans far Ham og hans brødre Kusj og Misrajim sa til ham: ‘Du har slått deg ned i et land som ikke er ditt og som ikke tilhørte oss gjennom loddtrekning. Ikke handle slik, for hvis du gjør det, vil både du og dine barn falle i landet og bli forbannet med oppstandelse, fordi du har bosatt deg i oppstandelse, og i oppstandelse vil dine barn falle og bli utryddet for alltid.

Ikke bosett deg i Sems område fordi det ble gitt slik fate for Sem og hans sønner.

Du er forbannet og vil bli mer forbannet enn alle Noahs barn gjennom forbannelsen vi bandt oss til med ed foran den hellige dommer og foran vår far Noah.

Men han lyttet ikke til dem. Han bosatte seg i Libanon — fra Hamat til grensen mot Egypt — han og hans sønner til denne dag.

Av denne grunn ble det landet kalt Kanaans land.

Jafet og hans sønner dro til havet og bosatte seg i sitt tildelte område. Madai så landet nær havet, men det behaget ham ikke. Så han ba om landet fra Elam, Assur, og Arpaksad, sin kones bror. Han har bosatt seg i landet Mediakim nær sin kones bror til denne dag.

Han ga navnet Mediakim til stedet der han bodde og stedet der hans barn bodde etter deres far Madai.