I det første året av den femte uken [1989], under dette jubileet, ble Isak avvent. Abraham holdt en stor fest i den tredje måneden på dagen da sønnen hans Isak ble avvent.

Nå var Ismael, sønnen til Hagar, egypterinnen, til stede foran sin far Abraham. Abraham var veldig glad og priste Herren fordi han så sine egne sønner og ikke hadde dødd barnløs.

Han husket budskapet som han hadde fått den dagen da Lot hadde skilt seg fra ham. Han var svært lykkelig fordi Herren hadde gitt ham etterkommere på jorden som kunne eie landet. Med full kraft velsignet han skaperen av alt.

Da Sara så Ismael leke og danse og så hvor glad Abraham var, ble hun sjalu på Ismael. Hun sa til Abraham: 'Send bort denne tjenestekvinnen og sønnen hennes, for sønnen til denne kvinnen skal ikke være arving sammen med min sønn Isak.'

I Abrahams øyne var det trist med befaling om å sende bort sin tjenestekvinne og hennes sønn, men

Herren sa til Abraham: 'Dette burde ikke være trist for deg med hensyn til barnet og kvinnen. Lytt til alt som Sara sier til deg og gjør det, for gjennom Isak skal du få berømmelse og etterkommere.'

Når det gjelder denne kvinnens sønn, vil jeg gjøre ham til en stor nasjon fordi han er en av dine etterkommere.

Så sto Abraham tidlig opp om morgenen, tok mat og en flaske vann, la dem på skuldrene til Hagar og barnet, og sendte henne av gårde.

Hun gikk og vandret omkring i ørkenen ved Beersheba. Da vannet i flasken var borte, ble barnet tørst. Han kunne ikke gå videre og falt.

Moren hans tok ham, og mens hun gikk videre, kastet hun ham under et oliventre. Så gikk hun og satte seg rett overfor ham på en bues lengde avstand, for hun sa: 'Må jeg ikke se mitt barns død.' Da hun satt der, gråt hun.

En engel fra Gud — en av de hellige — sa til henne: 'Hva gråter du for, Hagar? Reis deg, ta barnet og hold ham i armene dine, for Herren har hørt deg og sett barnet.'

Hun åpnet øynene og så en brønn med vann. Så gikk hun, fylte flasken med vann, og ga barnet å drikke. Deretter dro hun videre mot ørkenen i Paran.

Da barnet vokste seg større, ble han en bueskytter, og Herren var med ham. Hans mor tok en kone til ham fra de egyptiske jentene.

Hun fødte ham en sønn, og han kalte ham Nebajot, for hun sa: 'Herren var nær meg da jeg ropte til ham.'

I den sjuende uken, i det første året i den første måneden — på den tolvte dagen i denne måneden — i dette jubileet [2003], var det røster i himmelen som snakket om Abraham, at han var trofast i alt som han hadde blitt fortalt, at Herren elsket ham og at han var trofast i alle vanskeligheter.

Da kom fyrste Mastema og sa foran Gud: 'Abraham elsker virkelig sin sønn Isak og finner ham mer behagelig enn noen andre. Fortell ham å ofre ham som et offer på et alter. Da vil du se om han følger denne befalingen og du vil vite om han er trofast i alt du tester ham med.'

Nå var Herren klar over at Abraham var trofast i alle vanskeligheter som han hadde fortalt ham om. For han hadde testet ham gjennom landet og hungersnøden; han hadde testet ham gjennom kongenes rikdom; han hadde også testet ham gjennom hans kone da hun ble tatt med makt, og gjennom omskjæring; og han hadde testet ham gjennom Ismael og sin tjenestekvinne Hagar da han sendte dem bort.

I alt som han ble testet i, ble han funnet trofast. Han ble ikke utålmodig, og han var ikke treg til å handle; for han var trofast og en som elsket Herren.