I det tjueniende jubelåret, i den første uken - på begynnelsen av den [1373] - giftet Arpaksjad seg med en kvinne ved navn Rasueya, datteren til Susan, datteren til Elam. Hun fødte en sønn til ham i det tredje året av denne uken [1375], og han kalte ham Kainan.

Da gutten vokste opp, lærte faren ham kunsten å skrive. Han dro for å lete etter et sted hvor han kunne eie sin egen by.

Han fant en inskripsjon som de gamle hadde skåret inn i en stein. Han leste hva som sto der, kopierte det, og syndet på bakgrunn av det som sto der, fordi det inneholdt vokternes lære, som de brukte til å observere solens, månens og stjernenes tegn og alle himmelske signaler.

Han skrev det ned, men fortalte det ikke til noen fordi han var redd for å fortelle Noah om det i frykt for at han skulle bli sint på ham.

I det trettiende jubelåret, i den andre uken - i det første året [1429] - giftet han seg med en kvinne ved navn Melka, datteren til Madai, Jafets sønn. I det fjerde året [1432] fikk han en sønn som han kalte Sjelah, for han sa: 'Jeg har virkelig blitt sendt'.

Etter at han ble født i det fjerde året, vokste Sjelah opp og giftet seg med en kvinne ved navn Muak, datteren til Kesed, hans fars bror, i det enogtrettiende jubelåret, i den femte uken, i det første året [1499].

Hun fødte en sønn til ham i det femte året [1503], og han kalte ham Eber. Han giftet seg med en kvinne ved navn Azurad, datteren til Nebrod, under det tredje-og-tredve jubileet, i den syvende uken, i det tredje året [1564].

I det sjette året [1567] fødte hun en sønn til ham, og han kalte ham Peleg fordi Noahs barn begynte å dele jorden mellom seg på den tiden han ble født. Av den grunn kalte han ham Peleg.

De delte det dårlig mellom seg og fortalte Noah.

Ved begynnelsen av det tretti-tredje jubelåret [1569-1617] delte de jorden i tre deler - for Sem, Ham og Jafet - hver i sin egen arv. Dette skjedde i det første året av den første uken [1569] mens en av oss som var sendt, oppholdt seg hos dem.

Da han innkalte barna sine, kom de til ham - de og deres barn. Han delte jorden i lotter som hans tre sønner skulle okkupere. De rakte ut hendene og tok boken fra faren Noahs favn.

I boken kom det frem som Sems lodd, sentrum av jorden, som han skulle okkupere som en arv for seg selv og sine barn gjennom hele evighetens historie: fra midten av fjellkjeden Rafa, fra kilden av vannet fra Tina-elven. Hans del går mot vest gjennom midten av denne elven. Man går videre til man når vannet fra dypene hvorfra denne elven springer ut. Denne elven springer ut og heller sitt vann i Me’åt-havet. Denne elven går så langt som til det store havet. Alt mot nord tilhører Jafet, mens alt mot sør tilhører Sem.

Den går til den når Karas. Dette er i favnen av grenen som vender sørover.

Hans del går mot det store havet og går rett frem til den når vest for grenen som vender sørover, for dette er havet som heter grenen av det egyptiske hav.

Den vender seg derfra sørover mot munningen av det store havet på stranden av vannet. Den går mot vest for Afra og går til den når vannet av Gihon-elven og til sør for Gihons vann langs bankene av denne elven.

Den går østover til den når Edens hage, mot sørsiden av den - på sør og fra øst av hele landet Eden og av hele østen. Den snur seg østover og kommer til den når øst for fjellkjeden som heter Rafa. Så går den ned mot bredden av Tina-elvens munning.

Denne delen ble lodd for Sem og hans barn å okkupere det for alltid, gjennom hans generasjoner til evig tid.

Noah ble veldig glad for at denne delen ble loddet for Sem og hans barn. Han mintes alt han hadde sagt i profeti med sin munn, for han hadde sagt: 'Må Herren, Guden til Sem, bli velsignet, og må Herren leve på stedene hvor Sem bor'.

Han visste at Edens hage er det aller helligste og er Herrens bolig; at Sinai-fjellet er midt i ørkenen; og at Sion-fjellet er midt i jordens navle. De tre - den ene vendt mot den andre - ble skapt som hellige steder.

Han velsignet Guden over alle guder, som hadde plassert Herrens ord i hans munn, og velsignet Herren for alltid.

Han visste at en velsignet og fremragende del hadde kommet i stand for Sem og hans barn gjennom hele evighetens historie: hele land Eden, hele land Erythrean havet, hele østen, India, det som er i Erythrea og dets fjell, hele land Basan, hele land Libanon, øyene Kaphtor, hele fjellkjeden Sanir og Amana, fjellkjeden Asshur som er i nord, hele land Elam, Asshur, Babylon, Susan og Madai; alle fjellene Ararat, hele området på andre siden av havet som er på den andre siden av fjellkjeden Asshur mot nord - et velsignet og romslig land. Alt i det er veldig vakkert.

For Ham kom det en annen del mot den andre siden av Gihon - mot sør - på høyre side av hagen. Den går sørover og fortsetter til alle flammende fjell. Den går vestover mot Atel-havet; den går vestover til den når Mauk-havet, alt som synker i det blir ødelagt.

Den kommer til nord til grensen av Gadir og kommer til kysten av havvannet, til det store havet, til det når Gihon-elven. Gihon-elven går til det når høyre side av Edens hage.

Dette er landet som kom frem for Ham som en del han skulle okkupere for seg selv og sine barn for alltid gjennom deres generasjoner til evig tid.

For Jafet kom det en tredje del på den andre siden av Tina-elven mot nord for munningen av dens vann. Den går mot nordøst, mot hele området Gog og alt som er øst for dem.

Den går rett mot nord og fortsetter mot fjellene Qelt, mot nord og mot Mauq-havet. Den går til den øst for Gadir til kantene av havvannet.

Den går til det når vest for Fara. Så går den tilbake mot Aferag og går østover mot vannet av Me’åt-havet.

Den går til kanten av Tina-elven mot nordøst til den når bredden av dens vann mot fjellkjeden Rafa. Den går rundt nordover.

Dette er landet som kom frem for Jafet og hans barn som hans arvelige andel som han skulle okkupere for seg selv og sine barn gjennom sine generasjoner for alltid: fem store øyer og et stort land i nord.

Men det er kaldt mens landet til Ham er varmt. Nå er Sems land verken varmt eller kaldt, men en blanding av kaldt og varmt.