Men jeg bestemte hos meg selv at jeg ikke igjen ville komme til dere med sorg.

For om jeg gjør dere bedrøvet, hvem er det da som gjør meg glad, uten den som er gjort bedrøvet av meg?

Og nettopp dette skrev jeg til dere, for at jeg ikke, når jeg kom, skulle ha sorg fra dem som burde gi meg glede. Jeg stoler på dere alle at min glede er alles deres glede.

For ut av stor trengsel og hjertets angst skrev jeg til dere med mange tårer, ikke for at dere skulle bli bedrøvet, men for at dere skulle kjenne den kjærlighet som jeg særlig har til dere.

Men om noen har voldt sorg, har han ikke voldt meg sorg, men til dels – for ikke å legge for stor byrde på dere alle.

For en slik er den straff tilstrekkelig som er gitt av flertallet.

Så dere nå tvert imot heller bør tilgi og trøste ham, for at han ikke skal bli oppslukt av altfor stor sorg.

Derfor ber jeg dere innstendig om å stadfeste deres kjærlighet til ham.

For med dette formål skrev jeg også, for å lære å kjenne dere om dere er lydige i alle ting.

Den dere tilgir noe, tilgir også jeg. For det jeg har tilgitt – om jeg har hatt noe å tilgi – har jeg tilgitt for deres skyld, for Kristi ansikt,

for at Satan ikke skal få overtaket over oss. For vi kjenner godt hans planer.

Da jeg kom til Troas for å forkynne Kristi evangelium, og en dør var åpnet for meg i Herren,

hadde jeg ingen ro i min ånd fordi jeg ikke fant min bror Titus. Jeg tok avskjed med dem og dro videre til Makedonia.

Men Gud være takk, som alltid fører oss i triumf i Kristus og ved oss sprer duften av sin kunnskap på hvert sted.

For vi er en Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt:

For de ene en duft av død til død, for de andre en duft av liv til liv. Og hvem er dugelig til dette?

For vi er ikke som de mange som forfalsker Guds ord for vinning, men som av oppriktighet, som av Gud, taler vi for Guds ansikt i Kristus.