Ord av Forkynneren, Davids sønn, konge i Jerusalem.

Tomhet over all tomhet, sier Forkynneren, tomhet over all tomhet! Alt er tomhet.

Hva vinning har et menneske av alt sitt strev som han strever med under solen?

En slekt går og en slekt kommer, men jorden står til evig tid.

Solen går opp og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går opp.

Vinden går mot sør og vender mot nord; den dreier og dreier mens den går, og vinden vender tilbake til sine kretsløp.

Alle bekker renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det sted hvor bekkene kommer fra, dit vender de tilbake igjen.

Alle ting er fulle av møye; ingen kan utsi det. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fylt av å høre.

Det som har vært, er det som skal bli, og det som er gjort, er det som skal gjøres. Det er intet nytt under solen.

Finnes det noe som man kan si: Se, dette er nytt? Det har allerede vært i gamle tider, lenge før oss.

Det er ingen erindring om de forrige ting, og heller ikke om de kommende ting skal det være noen erindring hos dem som kommer etter.

Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem.

Og jeg la mitt hjerte på å søke og utforske med visdom alt det som gjøres under himmelen. Det er en ond møye Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med.

Jeg så alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt er tomhet og jag etter vind.

Det som er kroket, kan ikke gjøres rett, og det som mangler, kan ikke telles.

Jeg talte med mitt hjerte og sa: Se, jeg har vunnet stor visdom, mer enn alle som har vært før meg i Jerusalem. Ja, mitt hjerte har sett mye visdom og kunnskap.

Og jeg la mitt hjerte på å kjenne visdom og kjenne galskap og dårskap. Jeg forstod at også dette er jag etter vind.

For i megen visdom er det megen sorg, og den som øker kunnskap, øker smerte.