Jeg sa i mitt hjerte: Kom, la meg prøve deg med glede! Nyt det gode! Men se, også dette var tomhet.

Om latteren sa jeg: Den er galskap! Og om gleden: Hva nytte gjør den?

Jeg besluttet i mitt hjerte å fryde mitt legeme med vin, mens mitt hjerte ledet meg med visdom, og å gripe etter dårskap, til jeg kunne se hva som var godt for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle sine levedager.

Jeg utførte store verk. Jeg bygde meg hus og plantet meg vingårder.

Jeg anla meg hager og parker og plantet i dem alle slags frukttrær.

Jeg anla meg vannbassenger for å vanne skogen der trærne vokste.

Jeg kjøpte treller og trellkvinner, og jeg hadde tjenestefolk født i mitt hus. Også hadde jeg større flokker av storfe og småfe enn alle som hadde vært før meg i Jerusalem.

Jeg samlet meg også sølv og gull og skatter fra konger og landsdeler. Jeg skaffet meg sangere og sangerinner, og menneskenes lyst: mange kvinner.

Så ble jeg stor og vokste mer enn alle som hadde vært før meg i Jerusalem. Min visdom ble også hos meg.

Alt det mine øyne begjærte, nektet jeg dem ikke. Jeg holdt ikke mitt hjerte tilbake fra noen glede, for mitt hjerte hadde glede av alt mitt strev, og dette var min del av alt mitt strev.

Så vendte jeg meg til alle de verk mine hender hadde gjort, og til det strev jeg hadde strevd med, og se, alt var tomhet og jag etter vind. Det var ingen vinning under solen.

Så vendte jeg meg til å betrakte visdom og galskap og dårskap. For hva kan det menneske gjøre som kommer etter kongen? Det som allerede er gjort.

Da så jeg at visdommen har fortrinnet fremfor dårskapen, likesom lyset har fortrinnet fremfor mørket.

Den vise har øyne i sitt hode, men dåren vandrer i mørke. Men jeg forstod også at samme skjebne rammer dem alle.

Da sa jeg i mitt hjerte: Som det går dåren, så går det også meg. Hvorfor har jeg da vært så vis? Og jeg sa i mitt hjerte at også dette er tomhet.

For det er ingen varig erindring om den vise, like lite som om dåren; i de kommende dager er alt for lengst glemt. Og hvordan dør den vise? Likesom dåren.

Da hatet jeg livet, for det som gjøres under solen, var meg til sorg. For alt er tomhet og jag etter vind.

Ja, jeg hatet alt mitt strev som jeg hadde strevd med under solen, fordi jeg må etterlate det til det menneske som kommer etter meg.

Og hvem vet om han blir vis eller dårlig? Likevel skal han råde over alt mitt strev som jeg har strevd med og vist min visdom under solen. Også dette er tomhet.

Da vendte jeg meg til å la mitt hjerte fortville over alt det strev jeg hadde strevd med under solen.

For det finnes et menneske som har strevd med visdom og kunnskap og dyktighet, og så må han gi sin del til et menneske som ikke har strevd med det. Også dette er tomhet og en stor ulykke.

For hva får et menneske for alt sitt strev og sitt hjertes moye som han strever med under solen?

For alle hans dager er fulle av smerte, og hans moye er sorg. Selv om natten får hans hjerte ikke ro. Også dette er tomhet.

Det er intet bedre for et menneske enn å ete og drikke og la sin sjel nyte det gode i sitt strev. Også dette så jeg at det kommer fra Guds hånd.

For hvem kan ete, og hvem kan nyte, uten ham?

For det menneske som er godt i hans øyne, gir Gud visdom og kunnskap og glede. Men synderen gir han moye med å samle og hope opp, for så å gi det til den som er god for Guds ansikt. Også dette er tomhet og jag etter vind.