Og hungersnøden var hard i landet.

Og det skjedde, da de hadde spist opp kornet som de hadde brakt med seg fra Egypt, at deres far sa til dem: Dra tilbake og kjøp oss litt mat.

Og Juda talte til ham og sa: Mannen advarte oss strengt og sa: Dere skal ikke se mitt ansikt uten at deres bror er med dere.

Dersom du vil sende vår bror med oss, vil vi dra ned og kjøpe deg mat.

Men dersom du ikke vil sende ham, vil vi ikke dra ned. For mannen sa til oss: Dere skal ikke se mitt ansikt uten at deres bror er med dere.

Og Israel sa: Hvorfor handlet dere så ille mot meg og fortalte mannen at dere hadde enda en bror?

Og de sa: Mannen spurte oss nøye om oss og vår slekt og sa: Lever deres far ennå? Har dere en annen bror? Og vi svarte ham etter det han spurte om. Kunne vi vite at han ville si: Bring deres bror hit ned?

Og Juda sa til sin far Israel: Send gutten med meg, så skal vi bryte opp og dra av sted, så vi kan leve og ikke dø, både vi og du og våre små.

Jeg vil gå god for ham. Av min hånd kan du kreve ham. Dersom jeg ikke bringer ham tilbake til deg og setter ham for ditt ansikt, da vil jeg bære skylden alle mine dager.

For hadde vi ikke nølt, kunne vi sannelig ha vært tilbake to ganger nå.

Og deres far Israel sa til dem: Om det så må være, gjør da dette: Ta noe av landets beste frukter i deres kar og bring mannen en gave: litt balsam og litt honning, krydderier og myrra, pistasjnøtter og mandler.

Og ta dobbelt så mye penger med dere. Og pengene som ble lagt tilbake i åpningen på sekkene deres, ta dem med tilbake. Kanskje det var en feil.

Ta også deres bror med, bryt opp og dra tilbake til mannen.

Og måtte Gud Den Allmektige gi dere barmhjertighet for mannens ansikt, så han sender tilbake deres andre bror og Benjamin. Og om jeg skal bli berøvet mine barn, så blir jeg berøvet.

Og mennene tok denne gaven, og de tok dobbelt så mye penger med seg, og Benjamin. Og de brøt opp og dro ned til Egypt og sto for Josefs ansikt.

Og da Josef så Benjamin med dem, sa han til sin husbestyrer: Før disse mennene inn i huset, og slakt og gjør i stand, for disse mennene skal spise med meg ved middagstid.

Og mannen gjorde som Josef sa, og mannen førte mennene inn i Josefs hus.

Og mennene ble redde da de ble ført inn i Josefs hus, og de sa: Det er på grunn av pengene som ble lagt tilbake i våre sekker første gang at vi er ført hit inn, for at han kan finne et påskudd mot oss og overfalle oss og ta oss til treller, og våre esler.

Og de gikk bort til Josefs husbestyrer og talte med ham ved døren til huset.

Og de sa: Hør oss, herre! Vi kom virkelig ned første gang for å kjøpe mat.

Og det skjedde da vi kom til herberget og åpnet våre sekker, se, da lå hver manns penger i åpningen på hans sekk, våre penger i full vekt. Og vi har brakt dem tilbake med oss.

Og vi har også brakt med oss andre penger for å kjøpe mat. Vi vet ikke hvem som la våre penger i sekkene våre.

Og han sa: Fred være med dere, frykt ikke! Deres Gud og deres fars Gud har gitt dere en skatt i sekkene deres. Jeg mottok deres penger. Og han førte Simeon ut til dem.

Og mannen førte mennene inn i Josefs hus og ga dem vann, og de vasket sine føtter. Og han ga deres esler fôr.

Og de gjorde gaven klar til Josef skulle komme ved middagstid, for de hadde hørt at de skulle spise måltid der.

Og da Josef kom hjem, brakte de ham gaven som de hadde med seg inn i huset, og bøyde seg til jorden for ham.

Og han spurte dem hvordan det sto til, og sa: Har det gått vel med deres far, den gamle mannen dere fortalte om? Lever han ennå?

Og de svarte: Din tjener, vår far, har det godt. Han lever ennå. Og de bøyde seg ned og kastet seg til jorden.

Og han løftet sine øyne og så sin bror Benjamin, sin mors sønn, og sa: Er dette deres yngste bror, som dere fortalte meg om? Og han sa: Gud være deg nådig, min sønn.

Og Josef skyndte seg bort, for hans hjerte brente av lengsel etter sin bror. Og han søkte et sted å gråte, og han gikk inn i sitt kammer og gråt der.

Og han vasket sitt ansikt og gikk ut, og han behersket seg og sa: Sett frem maten.

Og de satte frem for ham for seg, og for dem for seg, og for egypterne som spiste med ham for seg. For egypterne kunne ikke spise sammen med hebreerne, for det var en vederstyggelighet for egypterne.

Og de satt foran ham, den førstefødte etter sin førstefødselsrett og den yngste etter sin ungdom. Og mennene så på hverandre med undring.

Og han lot bære retter til dem fra sitt bord, men Benjamins rett var fem ganger så stor som noen av de andres. Og de drakk og var glade sammen med ham.