Gå fra grunnleggende lære til modenhet, med Guds tillatelse
La oss derfor gå forbi de første grunnsetninger om Kristus og skride fram mot modenhet, uten å legge grunnvollen på nytt med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,
med lære om dåpshandlinger og håndspåleggelse, om oppstandelse fra de døde og evig dom.
Og dette vil vi gjøre, om Gud tillater det.
Alvorlig advarsel mot frafall og lignelsen om jorden
For det er umulig at de som én gang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd
og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter,
og så faller fra, igjen kan fornyes til omvendelse, da de på nytt korsfester Guds Sønn for seg selv og gjør ham til offentlig spott.
For jorden som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer nyttige vekster for dem den dyrkes for, får velsignelse fra Gud.
Men den som bærer torner og tistler, er verdiløs og nær forbannelse, og dens ende er å bli brent.
Trøst og formaning til utholdenhet, kjærlighet og håpefull iver
Men vi er overbevist om bedre ting angående dere, elskede, ting som hører frelsen til, selv om vi taler slik.
For Gud er ikke urettferdig, slik at han glemmer deres verk og den kjærlighet dere har vist mot hans navn, idet dere har tjent de hellige og fremdeles gjør det.
Men vi ønsker at hver enkelt av dere viser den samme iver for den fulle visshet i håpet, helt til enden,
slik at dere ikke blir trege, men etterfølgere av dem som ved tro og tålmodighet arver løftene.
Guds ed til Abraham og håpet som anker bak forhenget
For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, siden han ikke hadde noen større å sverge ved,
og sa: Sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og storlig mangfoldiggjøre deg.
Og etter at Abraham hadde ventet tålmodig, oppnådde han løftet.
For mennesker sverger ved den som er større, og eden er for dem en bekreftelse som gjør slutt på all strid.
Da Gud ville vise løftets arvinger enda tydeligere hvor uforanderlig hans råd var, stadfestet han det med en ed,
for at vi ved to uforanderlige ting, som Gud umulig kan lyve i, skulle ha en sterk trøst, vi som har flyktet for å gripe det håp som ligger foran oss.
Dette håp har vi som et anker for sjelen, trygt og fast, og det når inn bak forhenget,
dit Jesus gikk inn som forløper for oss, han som er blitt yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.