Den første pakt hadde også forskrifter for gudstjenesten og en jordisk helligdom.

For det ble innrettet et telt, det forreste, der lysestaken og bordet og skuebrødene var. Dette kalles Det hellige.

Og bak det andre forhenget var det telt som kalles Det aller helligste.

Der var gullrøkelseskaret og paktens ark, som var kledd med gull på alle kanter. I den var gullkrukken med manna, Arons stav som hadde spiret, og paktens tavler.

Over arken var herlighetens kjeruber som skygget over nådestolen. Om dette kan vi ikke nå tale i enkeltheter.

Da dette var ordnet slik, gikk prestene stadig inn i det forreste telt og utførte gudstjenesten.

Men i det andre gikk bare ypperstepresten inn, én gang om året, og ikke uten blod, som han bar fram for seg selv og for folkets synder begått i uvitenhet.

Dermed viste Den Hellige Ånd at veien inn til Det aller helligste ennå ikke var åpenbart så lenge det forreste telt fremdeles sto.

Dette er et bilde for den nåværende tid. Etter dette ble det båret fram gaver og offer som ikke kunne gjøre den som tjente, fullkommen med hensyn til samvittigheten.

Det dreide seg bare om mat og drikke og forskjellige vaskinger, kjødelige forskrifter som var pålagt inntil fornyelsens tid.

Men Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gjennom det større og mer fullkomne telt som ikke er gjort med hender, det vil si som ikke er av denne skapning.

Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og fant en evig forløsning.

For dersom blodet av bukker og okser og asken av en kvige, som stenkes på de urene, helliger til kjødets renhet,

hvor mye mer skal da Kristi blod, han som ved den evige Ånd bar seg selv fram som et lyteløst offer for Gud, rense deres samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!

Og derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arv som er lovt, idet en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.

For der det er et testamente, er det nødvendig at den som opprettet det, er død.

For et testamente trer i kraft ved død, da det aldri har gyldighet så lenge den som opprettet det, lever.

Derfor ble heller ikke den første pakt innviet uten blod.

For da hvert bud etter loven var forkynt av Moses for hele folket, tok han blodet av kalver og bukker med vann og skarlagenull og isop, og stenket både boken selv og hele folket,

og sa: Dette er paktens blod, den som Gud har påbudt dere.

Likeledes stenket han også tabernaklet og alle gudstjenestens redskaper med blod.

Og nesten alt blir etter loven renset med blod, og uten blodsutgytelse skjer det ingen tilgivelse.

Det var altså nødvendig at avbildningene av de himmelske ting ble renset med dette, men de himmelske ting selv med bedre offer enn disse.

For Kristus gikk ikke inn i en helligdom gjort med hender, som bare er et bilde av den sanne, men inn i selve himmelen, for nå å tre fram for Guds åsyn for oss.

Heller ikke for å ofre seg selv mange ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod.

Da måtte han ha lidd mange ganger fra verdens grunnleggelse. Men nå er han åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer.

Og likesom det er bestemt for mennesker å dø én gang, og deretter dom,

slik ble også Kristus ofret én gang for å bære manges synder, og annen gang skal han vise seg, uten synd, til frelse for dem som venter på ham.