Se, alt dette har mitt øye sett, mitt øre har hørt og forstått det.

Det dere vet, vet også jeg; jeg står ikke tilbake for dere.

Men jeg vil tale til Den Allmektige, og jeg ønsker å gå i rette med Gud.

Men dere smører på med løgn, dere er alle verdilose leger.

Gjid dere ville tie helt stille! Det ville være visdom for dere.

Hør nå mitt forsvar, og lytt til mine leppers innlegg.

Vil dere tale urett for Gud? Og tale svik for ham?

Vil dere være partiske for ham? Vil dere føre Guds sak?

Vil det gå godt når han gransker dere? Kan dere narre ham slik man narrer et menneske?

Han skal visselig straffe dere om dere i det skjulte er partiske.

Skal ikke hans høyhet gjøre dere redde, og hans redsel falle over dere?

Deres minnesord er som aske, deres festningsverker er festninger av leire.

Ti stille, la meg tale! La det komme over meg hva det vil.

Hvorfor tar jeg mitt kjøtt mellom tennene og setter mitt liv på spill?

Se, om han slår meg i hjel, vil jeg likevel vente på ham. Men mine veier vil jeg forsvare for hans åsyn.

Også det skal bli meg til frelse, for en hykler kommer ikke fram for ham.

Hør nøye min tale, og la min forklaring nå deres ører.

Se, jeg har lagt fram min sak; jeg vet at jeg har rett.

Hvem vil gå i rette med meg? For om jeg tier nå, utånder jeg.

Bare to ting må du ikke gjøre mot meg, da vil jeg ikke skjule meg for deg:

Ta din hånd langt bort fra meg, og la ikke din redsel skremme meg.

Kall så, og jeg vil svare; eller la meg tale, og svar du meg.

Hvor mange er mine misgjerninger og synder? La meg få vite min overtredelse og min synd.

Hvorfor skjuler du ditt ansikt og holder meg for din fiende?

Vil du skremme et blad som drives for vinden? Vil du forfølge tørt strå?

For du skriver bitre dommer mot meg og lar meg bære min ungdoms misgjerninger.

Du setter mine føtter i blokken og vokter alle mine stier; du setter merke ved mine fotsåler.

Og mennesket - det smuldrer bort som noe råttent, som et klesplagg som møll har ett.