Og HERRENS engel kom opp fra Gilgal til Bokim og sa: Jeg førte dere opp fra Egypt og brakte dere til det landet jeg hadde sverget å gi deres fedre. Og jeg sa: Jeg vil aldri bryte min pakt med dere.

Og dere skal ikke slutte pakt med dette landets innbyggere. Dere skal rive ned deres altere. Men dere har ikke adlydt min røst. Hvorfor har dere gjort dette?

Derfor sa jeg også: Jeg vil ikke drive dem ut for dere, men de skal være som torner i deres sider, og deres guder skal være en snare for dere.

Og da HERRENS engel talte disse ord til alle Israels barn, løftet folket sin røst og gråt.

Og de kalte det stedet Bokim, og de ofret der til HERREN.

Og da Josva hadde sendt folket av sted, drog Israels barn hver til sin arv for å innta landet.

Og folket tjente HERREN alle Josvas dager og alle de eldstes dager som levde lenger enn Josva, de som hadde sett alle HERRENS store gjerninger som han hadde gjort for Israel.

Og Josva, Nuns sønn, HERRENS tjener, døde, hundre og ti år gammel.

Og de begravde ham innenfor hans arvedels grense, i Timnat-Heres på Efraims fjell, nord for fjellet Gaasj.

Og hele den slekten ble samlet til sine fedre. Og det vokste opp en annen slekt etter dem som ikke kjente HERREN, og heller ikke de gjerninger han hadde gjort for Israel.

Og Israels barn gjorde det som var ondt i HERRENS øyne og tjente Ba'alene.

Og de forlot HERREN, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypts land, og fulgte andre guder blant folkenes guder som var rundt omkring dem, og tilba dem og egget HERREN til vrede.

Og de forlot HERREN og tjente Ba'al og Astarte.

Da ble HERRENS vrede opptent mot Israel, og han ga dem i røveres hånd som plyndret dem, og han solgte dem i deres fienders hånd rundt omkring, så de ikke lenger kunne stå imot sine fiender.

Hvor de enn drog ut, var HERRENS hånd imot dem til ulykke, som HERREN hadde sagt og som HERREN hadde sverget dem. Og de var i stor nød.

Likevel oppreiste HERREN dommere som frelste dem fra røvernes hånd.

Men de hørte heller ikke på sine dommere, for de drev hor etter andre guder og tilba dem. De vek snart av fra den veien deres fedre hadde vandret, de som adlød HERRENS bud. De gjorde ikke likedan.

Og når HERREN oppreiste dommere for dem, var HERREN med dommeren og frelste dem fra deres fienders hånd alle dommerens dager. For HERREN hadde medynk med dem på grunn av deres sukking over dem som undertrykte og plaget dem.

Men når dommeren døde, vendte de om og handlet mer fordærvet enn sine fedre, idet de fulgte andre guder for å tjene dem og tilbe dem. De lot ikke noe falle av sine gjerninger eller sin sta vei.

Da ble HERRENS vrede opptent mot Israel, og han sa: Fordi dette folket har overtrådt min pakt som jeg bød deres fedre, og ikke har hørt på min røst,

vil heller ikke jeg heretter drive ut noen av de folkeslagene som Josva lot være igjen da han døde,

for at jeg ved dem kan prøve Israel, om de vil holde seg på HERRENS vei og vandre på den, slik som deres fedre holdt den, eller ikke.

Derfor lot HERREN disse folkeslagene bli uten å drive dem ut i hast, og ga dem ikke i Josvas hånd.