Å, at byen sitter ensom, den som var full av folk! Hun er blitt som en enke, hun som var stor blant folkeslagene. Fyrstinnen blant landene er blitt tributpliktig.

Hun gråter bittert om natten, og tårene renner på hennes kinn. Blant alle hennes elskere er det ingen som trøster henne. Alle hennes venner har handlet troløst mot henne og er blitt hennes fiender.

Juda er gått i fangenskap under nød og tungt slaveri. Det bor blant folkeslagene og finner ingen hvile. Alle dets forfølgere innhentet det mellom trange pass.

Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle dets porter er øde, dets prester sukker, dets jomfruer er bedrøvet, og det selv er i bitter nød.

Dets motstandere er blitt herrer, dets fiender har det godt. For HERREN har ført sorg over det for dets mange overtredelser. Dets barn er dratt i fangenskap foran fienden.

Fra Sions datter er all dens herlighet veket bort. Hennes fyrster er blitt som hjorter som ikke finner beite. De gikk av sted uten kraft foran forfølgeren.

I sin nøds og elendighets dager husker Jerusalem alle de dyrebare ting det eide i fordums dager. Da folket falt i fiendens hånd, var det ingen som hjalp det. Fiendene så på det og spottet over dets undergang.

Jerusalem har syndet tungt, derfor er det blitt en uren ting. Alle som æret det, forakter det, for de har sett dets nakenhet. Det selv sukker og vender seg bort.

Dets urenhet hang ved dets kjolefald. Det tenkte ikke på sin framtid og sank ned på forunderlig vis, uten noen til å trøste det. HERRE, se min nød! For fienden har gjort seg stor.

Fienden rakte sin hånd ut etter alle dets skatter. Det så hedningefolk trenge inn i dets helligdom, dem du hadde forbudt å komme inn i din menighet.

Hele dets folk sukker og søker brød. De har gitt sine skatter for mat for å holde seg i live. Se, HERRE, og gi akt! For jeg er blitt foraktet.

Betyr det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og gi akt om det finnes noen smerte lik min smerte, den som er påført meg, som HERREN lot ramme meg på sin brennende vredes dag.

Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den fikk makt over dem. Han spente et nett for mine føtter og vendte meg tilbake. Han har gjort meg øde og syk hele dagen.

Mine overtredelsers åk er bundet fast ved hans hånd, de er flettet sammen og lagt på min nakke. Han har latt min kraft svikte. Herren har overgitt meg i hendene på dem jeg ikke kan reise meg mot.

Herren har forkastet alle mine mektige midt iblant meg. Han har sammenkalt en hær mot meg for å knuse mine unge menn. Herren har tråkket Judas jomfru, datteren, som i en vinpresse.

Over dette gråter jeg. Mitt øye, mitt øye flyter over av vann, for trøsteren som kunne kvege min sjel, er langt borte. Mine barn er forødet, for fienden har fått overmakt.

Sion rekker ut sine hender, men det er ingen som trøster det. HERREN har befalt om Jakob at hans fiender skal omringe ham. Jerusalem er blitt som en uren kvinne blant dem.

HERREN er rettferdig, for jeg var gjenstridig mot hans bud. Hør, alle folk, og se min smerte! Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.

Jeg ropte til mine elskere, men de svek meg. Mine prester og eldste omkom i byen mens de lette etter mat for å holde seg i live.

Se, HERRE, for jeg er i nød! Mitt indre er i opprør, mitt hjerte vender seg i meg, for jeg har vært gjenstridig. Ute gjør sverdet meg barnløs, og hjemme er det som døden.

De hører at jeg sukker, men det er ingen som trøster meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke og gleder seg over at du har gjort det. Bring den dagen du har varslet, så de blir som meg!

La all deres ondskap komme fram for deg, og gjør med dem som du har gjort med meg for alle mine overtredelser. For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.