Nehemjas, Hakaljas sønns ord. Det skjedde i måneden kislev, i det tjuende året, mens jeg var i borgen Susan,

at Hanani, en av mine brødre, kom, han og noen menn fra Juda. Jeg spurte dem om jødene som hadde sluppet fri, de som var igjen etter fangenskapet, og om Jerusalem.

De sa til meg: De som er igjen etter fangenskapet der i provinsen, er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er nedrevet, og portene er brent opp med ild.

Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt og sørget i flere dager. Jeg fastet og ba for himmelens Guds åsyn.

Og jeg sa: Å, HERRE, himmelens Gud, du store og fryktinngytende Gud, du som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud!

La ditt øre være lydhørt og dine øyne åpne, så du hører din tjeners bønn som jeg ber for ditt åsyn nå, dag og natt, for Israels barn, dine tjenere. Jeg bekjenner Israels barns synder som vi har syndet mot deg. Både jeg og min fars hus har syndet.

Vi har handlet svært ondt mot deg og har ikke holdt budene, forskriftene og lovene som du befalte din tjener Moses.

Husk det ordet du befalte din tjener Moses da du sa: Dersom dere er troløse, vil jeg spre dere blant folkene.

Men dersom dere vender om til meg og holder mine bud og gjør etter dem, da vil jeg, selv om noen av dere er drevet bort til verdens ende, samle dem derfra og føre dem til det stedet jeg har utvalgt til bolig for mitt navn.

De er jo dine tjenere og ditt folk, som du har frikjøpt med din store kraft og din sterke hånd.

Å Herre, la ditt øre være lydhørt for din tjeners bønn og for dine tjeneres bønn, de som gjerne vil frykte ditt navn. La det i dag gå din tjener vel, og la ham finne barmhjertighet hos denne mannen. — For jeg var kongens munnskjenk.