Min sønn, ta vare på mine ord og gjem mine bud hos deg!

Hold mine bud, så skal du leve, og bevar min lov som din øyesten!

Bind dem på dine fingre, skriv dem på ditt hjertes tavle!

Si til visdommen: Du er min søster! Og kall forstanden din slektning,

så hun kan bevare deg fra den fremmede kvinnen, fra den ukjente som lokker med glatte ord.

For ved vinduet i mitt hus skuet jeg ut gjennom gitteret,

og blant de uerfarne la jeg merke til en ung mann uten forstand blant de unge.

Han gikk over gaten ved hennes hjørne og vandret veien mot hennes hus,

i skumringen, da det ble kveld, i den mørke og mulme natt.

Og se, en kvinne kom ham i møte, kledd som en skjøge, med lur i hjertet.

Hun er larmende og utemmet, hennes føtter blir aldri hjemme.

Snart er hun ute på gaten, snart på torgene, og ved hvert hjørne ligger hun på lur.

Hun grep fatt i ham og kysset ham, med frekk mine sa hun til ham:

Jeg hadde takkoffer å bringe, og i dag har jeg oppfylt mine løfter.

Derfor gikk jeg ut for å møte deg, for å søke ditt ansikt, og jeg har funnet deg.

Jeg har bredt tepper over sengen min, fargede dekker av egyptisk lin.

Jeg har krydret mitt leie med myrra, aloe og kanel.

Kom, la oss beruse oss med kjærlighet til morgenen! La oss nyte kjærlighetens gleder!

For mannen er ikke hjemme, han har dratt på en lang reise.

Han tok med seg pengepungen, han kommer ikke hjem før ved fullmåne.

Med sine mange lokkende ord forforte hun ham, med sine smigrende lepper drog hun ham med seg.

Han følger henne straks, som en okse som går til slakteren, som en dåre til fottens lenke,

til en pil gjennomborer hans lever, som en fugl som styrter mot snaren og ikke vet at det gjelder dens liv.

Så hør nå på meg, mine barn, og gi akt på min munns ord!

La ikke ditt hjerte bøye av mot hennes veier, gå ikke på villspor på hennes stier!

For mange er de sarede hun har felt, og tallrike er alle hun har drept.

Hennes hus er veien til døderikket, den fører ned til dødens kamre.