Etter alt dette, og etter at alt var blitt ordnet, kom Sanherib, Assyrias konge, rykket inn i Juda, slo leir mot de befestede byene og tenkte å erobre dem for seg selv.

Da Hiskia så at Sanherib var kommet og hadde satt seg fore å angripe Jerusalem,

rådførte han seg med sine ledere og sine mektige menn om å stenge vannet fra kildene som var utenfor byen, og de hjalp ham.

Da samlet det seg mye folk, og de stengte alle kildene og bekken som rant midt gjennom landet. De sa: Hvorfor skal Assyrias konger komme og finne mye vann?

Han styrket seg også og bygde opp igjen hele muren som var brutt ned; han førte den opp til tårnene, bygde en ny mur utenfor og reparerte Millo i Davidsbyen. Han laget kastespyd og skjold i mengde.

Han satte militære ledere over folket, samlet dem hos seg på plassen ved byporten og talte oppløftende til dem:

Vær sterke og modige! Vær ikke redde og ikke motløse på grunn av Assyrias konge eller hele den store hæren som er med ham. For det er flere med oss enn med ham.

Hos ham er det bare menneskelig styrke, men hos oss er Herren vår Gud til å hjelpe oss og kjempe våre kamper. Og folket stolte på ordene til Hiskia, Juda-kongen.

Etter dette sendte Sanherib, Assyrias konge, sine tjenere til Jerusalem, mens han selv beleiret Lakisj med hele sin styrke, til Hiskia, Juda-kongen, og til hele Juda som var i Jerusalem, og sa:

Så sier Sanherib, Assyrias konge: Hva setter dere lit til, siden dere holder ut i beleiringen i Jerusalem?

Er det ikke slik at Hiskia forleder dere, så dere ender med å dø av sult og tørst, når han sier: Herren vår Gud skal redde oss fra Assyrias konges hånd?

Har ikke den samme Hiskia tatt bort hans offerhaugene og altere og befalt Juda og Jerusalem: Dere skal tilbe foran ett alter og brenne røkelse på det?

Vet dere ikke hva jeg og fedrene mine har gjort med alle folkene i andre land? Var gudene til folkene i disse landene på noen måte i stand til å redde landene sine fra min hånd?

Hvem blant alle gudene i de nasjonene som mine fedre fullstendig ødela, kunne redde sitt folk fra min hånd, så at deres Gud skulle være i stand til å redde dere fra min hånd?

La derfor ikke Hiskia bedra dere eller overtale dere på denne måten, og tro ham ikke! For ingen gud i noen nasjon eller noe rike har vært i stand til å redde sitt folk fra min hånd og fra mine fedres hånd. Hvor mye mindre skal da deres Gud kunne redde dere fra min hånd!

Og tjenerne hans talte enda mer mot Herren Gud og mot hans tjener Hiskia.

Han skrev også brev for å spotte Herren, Israels Gud, og tale imot ham. Han sa: Som gudene til folkene i andre land ikke har reddet sitt folk fra min hånd, slik skal heller ikke Hiskias Gud redde sitt folk fra min hånd.

Så ropte de med høy røst på hebraisk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme og forvirre dem, så de kunne ta byen.

De talte mot Jerusalems Gud slik som mot folkeslagenes guder på jorden, som var verk av menneskehender.

På grunn av dette ba kong Hiskia og profeten Jesaja, Amoz' sønn, og ropte til himmelen.

Og Herren sendte en engel som utryddet alle de tapre krigerne og lederne og offiserene i leiren til Assyrias konge. Da vendte han med skam i ansiktet tilbake til sitt eget land. Og da han kom inn i sin guds hus, drepte noen av hans egne sønner ham der med sverdet.

Slik frelste Herren Hiskia og innbyggerne i Jerusalem fra Sanherib, Assyrias konge, og fra alle andre, og han ledet dem på alle kanter.

Mange brakte gaver til Herren i Jerusalem og gaver til Hiskia, Juda-kongen, så han ble høyt ansett i alle nasjoners øyne fra da av.

I de dagene ble Hiskia dødelig syk. Han ba til Herren, og Herren talte til ham og ga ham et tegn.

Men Hiskia gjengjeldte ikke i samsvar med den velgjerningen som var gjort mot ham, for han ble hovmodig i hjertet. Derfor kom vrede over ham og over Juda og Jerusalem.

Likevel ydmyket Hiskia seg for sin stolthet i hjertet, både han og innbyggerne i Jerusalem, så Herrens vrede ikke kom over dem i Hiskias dager.

Hiskia hadde svært store rikdommer og ære. Han anla skattkamre for sølv, for gull, for edle steiner, for krydder, for skjold og for alle slags kostelige gjenstander.

Han bygde også forrådshus for korn, vin og olje, og båser for alle slags dyr og fjøs for småfeet.

Dessuten skaffet han seg byer og rikelig med flokker og storfe, for Gud hadde gitt ham svært mye rikdom.

Den samme Hiskia stengte også den øvre vannkilden ved Gihon og førte vannet rett ned til vestsiden av Davidsbyen. Hiskia hadde framgang i alt han tok seg til.

Men da utsendingene fra Babylons fyrster kom for å spørre om underet som var skjedd i landet, forlot Gud ham for å prøve ham, så det ble klart hva som var i hjertet hans.

Alt det øvrige om Hiskia og hans trofasthet, se, det står skrevet i synet til profeten Jesaja, Amoz' sønn, og i boken om Judas og Israels konger.

Hiskia la seg til hvile hos fedrene sine, og de begravde ham i den fineste av gravene til Davids sønner. Hele Juda og Jerusalems innbyggere hedret ham ved hans død. Og Manasse, hans sønn, ble konge etter ham.