Jeg skulle ønske dere ville bære over med meg litt i min dårskap — ja, bær over med meg.

For jeg er nidkjær for dere med en guddommelig nidkjærhet; for jeg har trolovet dere med én ektemann, for å kunne fremstille dere for Kristus som en ren jomfru.

Men jeg er redd for at, slik slangen med sin list forførte Eva, så skal tankene deres bli fordervet bort fra den enkle oppriktigheten som er i Kristus.

For dersom den som kommer, forkynner en annen Jesus enn den vi har forkynt, eller dere tar imot en annen ånd enn den dere har tatt imot, eller et annet evangelium enn det dere har godtatt, så tåler dere det så gjerne.

For jeg mener at jeg ikke på noen måte står tilbake for de aller fremste apostlene.

Men om jeg er enkel i tale, er jeg ikke det i kunnskap; for i alle henseender er vi blitt gjort tydelig kjent for dere.

Har jeg gjort en urett ved å ydmyke meg selv for at dere skulle bli opphøyet, fordi jeg forkynte dere Guds evangelium uten betaling?

Jeg plyndret andre menigheter ved å ta lønn fra dem for å kunne gjøre tjeneste hos dere.

Og da jeg var hos dere og manglet noe, var jeg ikke noen til byrde; for det som manglet meg, ble dekket av brødrene som kom fra Makedonia. Og i alt har jeg holdt meg fra å være en byrde for dere, og det vil jeg fortsette med.

Så sant Kristi sannhet er i meg, skal ingen ta denne ros fra meg i områdene i Akaia.

Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? Gud vet det.

Men det jeg gjør, vil jeg fortsette å gjøre, for å ta fra dem som søker en anledning, selve anledningen, slik at de i det de roser seg av, kan bli funnet å være som vi.

For slike er falske apostler, svikefulle arbeidere, som forkler seg som Kristi apostler.

Og det er ikke til å undre seg over, for Satan selv forkler seg som en lysets engel.

Derfor er det ikke noe stort om også hans tjenere forkler seg som rettferdighetens tjenere. Deres endelikt skal være etter deres gjerninger.

Jeg sier igjen: La ingen mene at jeg er en dåre; men om ikke annet, så ta imot meg som en dåre, så jeg også kan få rose meg litt.

Det jeg sier, sier jeg ikke som fra Herren, men som i dårskap, i denne selvtilliten ved å rose meg.

Siden mange roser seg etter det ytre, vil også jeg rose meg.

For dere tåler jo gjerne dårer, siden dere selv er så vise.

For dere finner dere i det når noen gjør dere til slaver, når noen utsuger dere, når noen tar fra dere, når noen opphøyer seg selv, når noen slår dere i ansiktet.

Til skam sier jeg det, som om vi hadde vært svake. Men hva enn noen drister seg til — jeg taler dåraktig — det drister også jeg meg til.

Er de hebreere? Det er jeg også. Er de israelitter? Det er jeg også. Er de av Abrahams ætt? Det er jeg også.

Er de Kristi tjenere? — jeg taler som en dåre — jeg er det enda mer: i arbeid mer enn dem, i slag ut over mål, oftere i fengsel, ofte i dødsfare.

Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag minus ett.

Tre ganger ble jeg slått med stenger, én gang ble jeg steinet, tre ganger led jeg skipbrudd, et døgn har jeg vært i dypet.

På reiser ofte, i fare på elver, i fare for røvere, i fare fra mine egne landsmenn, i fare fra hedninger, i fare i byen, i fare i ørkenen, i fare på sjøen, i fare blant falske brødre.

I slit og strev, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.

I tillegg til alt annet, det som daglig strømmer på meg: omsorgen for alle menighetene.

Hvem er svak uten at jeg også blir svak? Hvem blir ført til fall uten at det brenner i meg?

Hvis jeg må rose meg, vil jeg rose meg av det som angår mine svakheter.

Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som er velsignet i all evighet, vet at jeg ikke lyver.

I Damaskus holdt stattholderen under kong Aretas vakt over damaskenernes by med en garnison for å pågripe meg.

Og gjennom et vindu i en kurv ble jeg firt ned langs muren og slapp unna hans hender.