I de dagene, da tallet på disiplene økte, oppstod det en murring blant de gresktalende mot hebreerne, fordi enkene deres ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen.

Da kalte de tolv sammen hele disippelflokken og sa: Det er ikke rett at vi forsømmer Guds ord for å tjene ved bordene.

Derfor, brødre, se dere ut sju menn med godt vitnesbyrd, fulle av Den hellige ånd og visdom, som vi kan sette over denne oppgaven.

Men vi vil holde oss uavbrutt til bønnen og tjenesten med Ordet.

Dette forslaget behaget hele forsamlingen, og de valgte Stefanus, en mann full av tro og Den hellige ånd, og Filip, Prokorus, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia.

Dem førte de fram for apostlene, og etter at de hadde bedt, la de hendene på dem.

Og Guds ord fikk framgang, og tallet på disiplene i Jerusalem økte sterkt, og en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.

Og Stefanus, full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket.

Da sto det fram noen fra synagogen som kalles Libertinernes synagoge, og også noen fra Kyrene og Alexandria, og noen fra Kilikia og Asia; de gikk i ordskifte med Stefanus.

Men de var ikke i stand til å stå imot den visdom og den Ånd han talte ved.

Da fikk de noen menn til å si: Vi har hørt ham tale blasfemiske ord mot Moses og mot Gud.

Og de hisset opp folket, de eldste og de skriftlærde, kom over ham, grep ham og førte ham fram for rådet.

De stilte fram falske vitner som sa: Denne mannen slutter ikke å tale blasfemiske ord mot dette hellige stedet og mot loven.

For vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal ødelegge dette stedet og forandre de skikkene som Moses har gitt oss.

Og alle som satt i rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som en engels ansikt.