Da sa ypperstepresten: Er dette sant?

Han svarte: Menn, brødre og fedre, hør! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham da han var i Mesopotamia, før han slo seg ned i Haran,

og sa til ham: Dra ut fra ditt land og bort fra din slekt, og kom til det landet jeg vil vise deg.

Da drog han ut fra kaldeernes land og slo seg ned i Haran. Og derfra, etter at hans far var død, førte Gud ham videre til dette landet hvor dere nå bor.

Han gav ham ingen arv i det, ikke engang en plass å sette foten, men lovte å gi det til ham som eiendom og til hans etterkommere etter ham, enda han ikke hadde noe barn.

Og Gud talte slik: Hans etterkommere skal bo som fremmede i et land som ikke er deres, og de skal gjøre dem til slaver og mishandle dem i fire hundre år.

Men det folket de skal være slaver under, vil jeg dømme, sier Gud. Etter det skal de dra ut og tjene meg på dette stedet.

Han gav ham omskjærelsespakten. Og slik fikk Abraham Isak, og han omskar ham den åttende dagen. Isak fikk Jakob, og Jakob fikk de tolv stamfedrene.

Stamfedrene, drevet av misunnelse, solgte Josef til Egypt. Men Gud var med ham

og reddet ham ut av alle hans trengsler. Han gav ham velvilje og visdom hos farao, kongen av Egypt, og satte ham til hersker over Egypt og over hele sitt hus.

Så kom det hungersnød i hele landet Egypt og Kanaan, og stor nød, og våre fedre fant ikke mat.

Da Jakob fikk høre at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre dit første gang.

Andre gangen gav Josef seg til kjenne for brødrene sine, og Josefs slekt ble kjent for farao.

Da sendte Josef bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, i alt syttifem personer.

Så dro Jakob ned til Egypt og døde der, han og våre fedre.

Og de ble ført til Sikem og lagt i graven som Abraham hadde kjøpt for en sum penger av sønnene til Hamor, far til Sikem.

Men da tiden nærmet seg for det løftet som Gud hadde gitt Abraham, vokste folket og ble tallrikt i Egypt,

helt til det stod fram en annen konge, en som ikke kjente Josef.

Han gikk listig fram mot vår slekt og mishandlet våre fedre, slik at de måtte sette ut sine små barn for at de ikke skulle leve.

På den tiden ble Moses født; han var svært vakker og ble tatt vare på i sin fars hus i tre måneder.

Da han ble satt ut, tok faraos datter ham opp og oppdro ham som sin egen sønn.

Moses ble opplært i all egypternes visdom og var mektig i ord og gjerninger.

Da han var fylt førti år, fikk han i hjertet å besøke sine brødre, Israels barn.

Da han så en av dem bli urettferdig behandlet, kom han til forsvar for ham; han hevnet den som ble undertrykt, og slo egypteren i hjel.

Han mente at brødrene hans ville forstå at Gud ville frelse dem ved hans hånd. Men de forsto det ikke.

Dagen etter viste han seg for dem mens de sloss, og han ville få dem til å bli forlikt og sa: Menn, dere er brødre; hvorfor gjør dere urett mot hverandre?

Men han som gjorde urett mot sin neste, skjøv ham bort og sa: Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?

Vil du drepe meg slik du gjorde med egypteren i går?

Da flyktet Moses etter dette ordet og ble en fremmed i landet Midjan, hvor han fikk to sønner.

Da førti år var gått, viste en Herrens engel seg for ham i ørkenen ved fjellet Sinai, i en flamme av ild i en tornebusk.

Da Moses så det, undret han seg over synet. Og da han gikk nærmere for å se, kom Herrens røst til ham:

Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skalv Moses og våget ikke å se.

Da sa Herren til ham: Ta skoene av føttene dine, for stedet du står på, er hellig grunn.

Jeg har sannelig sett nøden til mitt folk i Egypt, og jeg har hørt deres sukk, og jeg er steget ned for å fri dem ut. Og nå: Kom! Jeg vil sende deg til Egypt.

Denne Moses, som de avviste med ordene: Hvem har satt deg til leder og dommer? ham sendte Gud som leder og befrier ved engelens hånd, han som viste seg for ham i busken.

Han førte dem ut etter at han hadde gjort under og tegn i landet Egypt, ved Rødehavet og i ørkenen i førti år.

Dette er den Moses som sa til Israels barn: En profet som meg skal Herren deres Gud reise opp for dere blant deres brødre; ham skal dere høre på.

Dette er han som var i menigheten i ørkenen sammen med engelen som talte til ham på fjellet Sinai, og sammen med våre fedre. Han mottok de levende ord for å gi dem til oss.

Ham ville våre fedre ikke adlyde, men de skjøv ham bort og vendte i sitt hjerte tilbake til Egypt.

De sa til Aron: Lag oss guder som kan gå foran oss, for denne Moses som førte oss ut av landet Egypt, vet vi ikke hva det er blitt av.

Og i de dagene laget de en kalv, bar fram offer til avguden og gledet seg over sine egne henders verk.

Da vendte Gud seg bort og overlot dem til å dyrke himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok: Israels hus, var det til meg dere bar fram slakt og offer i førti år i ørkenen?

Ja, dere tok med dere Moloks telt og stjernen til deres gud Refan, de bildene dere hadde laget for å tilbe dem. Derfor vil jeg føre dere bort til land bortenfor Babylon.

Våre fedre hadde vitnesbyrdets telt i ørkenen, slik han hadde bestemt da han talte til Moses om at han skulle gjøre det etter mønsteret han hadde sett.

Dette tok også våre fedre som kom etter, med seg inn sammen med Josva, inn i landet som de tok i eie fra hedningefolkene, som Gud drev bort foran våre fedre, helt til Davids dager.

Han fant nåde hos Gud og ønsket å finne en bolig for Jakobs Gud.

Men Salomo bygde ham et hus.

Likevel bor Den Høyeste ikke i templer som er gjort med menneskehender, slik profeten sier:

Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hva slags hus vil dere bygge for meg? sier Herren. Eller hvor er stedet for min hvile?

Har ikke min hånd gjort alt dette?

Dere stivnakkede, med uomskårne hjerter og ører! Dere står alltid Den hellige Ånd imot; slik fedrene deres gjorde, gjør også dere.

Hvilken av profetene har ikke fedrene deres forfulgt? De drepte dem som forutsa at Den Rettferdige skulle komme, ham har dere nå forrådt og drept.

Dere som mottok loven formidlet ved engler, men ikke har holdt den.

Da de hørte dette, ble de rammet i hjertet og skar tenner mot ham.

Men han, fylt av Den hellige Ånd, så opp mot himmelen og så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd,

og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.

Da ropte de med høy røst, holdt seg for ørene og styrtet alle som én mot ham,

og de drev ham ut av byen og steinet ham. Vitnene la ned klærne sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.

Og de steinet Stefanus mens han påkalte Gud og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd.

Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synden! Da han hadde sagt dette, sovnet han inn.