Dette er ordene til Forkynneren, Davids sønn, konge i Jerusalem.

Tomhet og atter tomhet, sier Forkynneren, tomhet og atter tomhet; alt er tomhet.

Hva utbytte har mennesket av alt sitt strev under solen?

Én slekt går, en annen kommer, men jorden står til evig tid.

Solen står også opp, solen går ned, og skynder seg tilbake til stedet der den sto opp.

Vinden blåser mot sør og dreier om mot nord; den virvler omkring ustanselig, og vinden vender tilbake etter sine kretsløp.

Alle elver renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til stedet elvene kommer fra, dit vender de tilbake igjen.

Alt er fullt av strev; mennesket kan ikke få sagt det. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fylt av å høre.

Det som har vært, det er det som skal komme, og det som er gjort, er det som skal gjøres. Det finnes ikke noe nytt under solen.

Er det noe om hvilket en kan si: Se, dette er nytt? Det har allerede vært i gamle tider, før oss.

Ingen minnes det som var før; heller ikke det som skal komme, blir husket av dem som kommer etter.

Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem.

Jeg satte meg fore, med visdom, å søke og granske alt som skjer under himmelen. Dette tunge strevet har Gud gitt menneskenes barn å plage seg med.

Jeg har sett alle gjerningene som blir gjort under solen, og se: alt er tomhet og jag etter vind.

Det som er kroket, kan ikke rettes, og det som mangler, kan ikke telles.

Jeg sa i mitt hjerte: Se, jeg er blitt stor og har fått mer visdom enn alle som var før meg i Jerusalem. Ja, mitt hjerte har hatt rik erfaring av visdom og kunnskap.

Jeg vendte mitt hjerte til å kjenne visdom, og til å kjenne galskap og dårskap. Jeg skjønte at også dette er jag etter vind.

For der det er mye visdom, er det også mye sorg, og den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.