Det er et onde jeg har sett under solen, og det er vanlig blant mennesker:

En mann som Gud har gitt rikdom, velstand og ære, så han ikke mangler noe av alt han begjærer, men Gud gir ham ikke makt til å nyte det; en fremmed får spise det. Dette er tomhet, en ond sykdom.

Om en mann får hundre barn og lever mange år, så dagene av hans liv blir mange, men han ikke fylles av det gode, og han heller ikke får en gravferd, da sier jeg: Et dødfødt barn har det bedre enn han.

For det kommer inn i tomhet og går bort i mørke, og navnet blir dekket av mørke.

Det har heller ikke sett solen eller kjent noe; det har mer ro enn den andre.

Ja, om han lever to tusen år, men ikke får se noe godt – går ikke alle til det samme stedet?

Alt menneskets strev er for munnen, likevel blir begjæret ikke tilfredsstilt.

For hva har den vise mer enn dåren? Hva gagn har den fattige, selv om han vet å ferdes blant mennesker?

Bedre er det øynene ser, enn begjærets omflakkende jag. Også dette er tomhet og et jag etter vind.

Det som er, har alt fått navn, og det er kjent hva mennesket er; han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn ham.

Siden det finnes mange ting som øker tomheten, hva gagner det mennesket?

For hvem vet hva som er godt for mennesket i dette livet, alle dagene av hans tomme liv som han tilbringer som en skygge? For hvem kan fortelle et menneske hva som kommer etter ham under solen?