Nå hadde Sarai, Abrams kone, ikke født ham noen barn; men hun hadde en egyptisk slavekvinne som het Hagar.

Sarai sa til Abram: Se, Herren har hindret meg i å føde. Jeg ber deg, gå inn til min slavekvinne; kanskje kan jeg få barn ved henne. Og Abram hørte på Sarai.

Sarai, Abrams kone, tok da sin slavekvinne Hagar, egypteren, etter at Abram hadde bodd ti år i Kanaans land, og ga henne til sin mann Abram som hustru.

Han gikk inn til Hagar, og hun ble med barn. Da hun så at hun var blitt med barn, begynte hun å se ned på sin husfrue.

Da sa Sarai til Abram: Den uretten jeg lider, får du ta ansvaret for. Jeg har gitt min slavekvinne i din favn, og da hun så at hun var blitt med barn, ser hun ned på meg. Herren skal dømme mellom meg og deg.

Abram sa til Sarai: Se, din slavekvinne er i din hånd; gjør med henne som du finner for godt. Da Sarai behandlet henne hardt, flyktet hun fra henne.

Herrens engel fant henne ved en vannkilde i ørkenen, ved kilden på veien til Sur.

Han sa: Hagar, Sarais slavekvinne, hvor kommer du fra, og hvor vil du hen? Hun svarte: Jeg flykter fra min husfrue Sarai.

Herrens engel sa til henne: Vend tilbake til din husfrue, og bøy deg under hennes hånd.

Herrens engel sa også til henne: Jeg vil gjøre din ætt så tallrik at den ikke kan telles på grunn av mengden.

Og Herrens engel sa til henne: Se, du er med barn og skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Ismael, for Herren har hørt din nød.

Han skal bli en villmann; hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham. Han skal bo rett imot alle sine brødre.

Da ga hun Herren, som hadde talt til henne, dette navnet: Du er en Gud som ser meg. For hun sa: Har jeg også her sett ham som ser meg?

Derfor ble brønnen kalt Beer-Lahai-Roi; se, den ligger mellom Kadesj og Bered.

Hagar fødte Abram en sønn. Abram kalte sønnen som Hagar hadde født, Ismael.

Abram var åttiseks år gammel da Hagar fødte Ismael.