For denne Melkisedek, kongen i Salem, prest for Den høyeste Gud, møtte Abraham da han vendte tilbake etter å ha slått kongene, og velsignet ham.

Ham gav Abraham også tiende av alt; hans navn betyr først og fremst «rettferdighetens konge», og dessuten «Salems konge», det vil si «fredens konge».

Uten far, uten mor og uten slektstavle, uten begynnelse på sine dager og uten ende på sitt liv; gjort lik Guds Sønn, forblir han prest for alltid.

Legg nå merke til hvor stor han var, han som selv patriarken Abraham ga tiende av krigsbyttet.

De som stammer fra Levi og har fått prestedømmet, har etter loven påbud om å ta tiende av folket, det vil si av sine brødre, selv om også de har sitt opphav i Abrahams lend.

Men han som ikke regnes til deres ætt, tok imot tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene.

Uten enhver motsigelse er det den mindre som blir velsignet av den større.

Her er det dødelige mennesker som tar imot tiende; men der er det én som tar imot, han som det blir vitnet om at lever.

Ja, for å si det slik: Også Levi, som tar imot tiende, gav tiende gjennom Abraham.

For han var ennå i sin fars lend da Melkisedek møtte ham.

Hvis altså fullkommenhet kunne oppnås gjennom det levittiske prestedømmet (for under det fikk folket loven), hva behov var det da for at det skulle stå fram en annen prest etter Melkisedeks orden og ikke kalles etter Arons orden?

For når prestedømmet blir forandret, må det nødvendigvis også bli en forandring i loven.

For han som dette sies om, tilhører en annen stamme, og fra den har ingen gjort tjeneste ved alteret.

Det er jo klart at vår Herre stammer fra Juda, en stamme som Moses ikke sa noe om når det gjelder prestetjeneste.

Og det er enda tydeligere: det står nemlig fram en annen prest i likhet med Melkisedek,

som er blitt prest, ikke etter en lov om et kjødelig bud, men etter kraften i et uforgjengelig liv.

For det blir vitnet: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks orden.

For her skjer det faktisk en opphevelse av det tidligere budet, fordi det var svakt og uten nytte.

For loven førte ingenting til fullkommenhet; men innføringen av et bedre håp gjorde det – og ved det nærmer vi oss Gud.

Og dessuten: Det skjedde ikke uten ed at han ble prest.

For de andre prestene ble innsatt uten ed, men han med ed av ham som sa til ham: Herren har sverget og vil ikke angre: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks orden.

Dermed ble Jesus garant for en bedre pakt.

Og det ble virkelig mange prester, fordi døden hindret dem i å fortsette.

Men han, fordi han lever til evig tid, har et uforanderlig prestedømme.

Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, siden han alltid lever for å gå i forbønn for dem.

For en slik yppersteprest trengte vi: hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyd over himlene.

Han trenger ikke, slik som de andre yppersteprestene, å bære fram offer dag etter dag, først for egne synder og så for folkets; for dette gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv.

For loven gjør mennesker som er underlagt svakhet til yppersteprester, men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, som er gjort fullkommen for alltid.