Da sluttet disse tre mennene å svare Job, fordi han var rettferdig i egne øyne.

Da ble vreden til Elihu, sønn av Barakel fra Bus, av Rams slekt, tent; mot Job ble hans vrede tent, fordi han ga seg selv rett og ikke Gud.

Også mot hans tre venner ble hans vrede tent, fordi de ikke fant noe svar og likevel fordømte Job.

Elihu hadde ventet med å snakke til Job hadde talt, for de var eldre enn ham.

Da Elihu så at det ikke kom noe svar fra disse tre mennene, ble hans vrede tent.

Og Elihu, sønn av Barakel fra Bus, tok til orde og sa: Jeg er ung, og dere er svært gamle; derfor var jeg redd og våget ikke å legge fram min mening for dere.

Jeg tenkte: Alderen bør tale, mange år skal lære visdom.

Men det er en ånd i mennesket, og Den Allmektiges innblåsning gir dem forstand.

De store er ikke alltid vise, heller ikke forstår de gamle alltid retten.

Derfor sa jeg: Hør på meg; også jeg vil legge fram min mening.

Se, jeg ventet på deres ord; jeg lyttet til deres grunner mens dere lette etter hva dere skulle si.

Ja, jeg gav nøye akt på dere, men se: Ingen av dere overbeviste Job eller svarte på hans ord.

Så dere ikke skulle si: Vi har funnet visdom; Gud slår ham ned, ikke et menneske.

Nå har han ikke rettet sine ord mot meg; jeg vil heller ikke svare ham med deres taler.

De ble stående målløse; de svarte ikke mer, de sluttet å tale.

Da jeg hadde ventet (for de talte ikke, men sto stille og svarte ikke mer),

sa jeg: Også jeg vil gi mitt svar; jeg vil også legge fram min mening.

For jeg er full av ord; ånden i meg driver meg.

Se, mitt indre er som vin uten luftehull; det står i ferd med å briste som nye skinnsekker.

Jeg vil tale for å få lettelse; jeg vil åpne leppene og svare.

La meg, jeg ber dere, ikke vise personsanseelse, og la meg ikke gi mennesker smigrende titler.

For jeg kan ikke gi smigrende titler; gjorde jeg det, ville min skaper snart ta meg bort.