Da kong Arad, kanaanitten, som bodde i sør, fikk høre at Israel kom langs speidernes vei, dro han ut og kjempet mot Israel og tok noen av dem til fange.

Da avla Israel et løfte til Herren og sa: Hvis du virkelig vil gi dette folket i min hånd, skal jeg legge byene deres under bann og ødelegge dem helt.

Herren hørte Israels røst og ga kanaanittene i deres hånd. De la dem og byene deres under bann og utslettet dem, og de kalte stedet Horma.

Så brøt de opp fra fjellet Hor og tok veien mot Rødehavet for å gå utenom Edoms land. Men folket ble svært motløse på veien.

Folket talte mot Gud og mot Moses: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for at vi skal dø i ørkenen? Det er verken brød eller vann, og vi avskyr dette usle brødet.

Da sendte Herren giftige slanger blant folket; de bet folket, og mange i Israel døde.

Da kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, for vi har talt mot Herren og mot deg. Be til Herren at han tar slangene bort fra oss. Og Moses ba for folket.

Herren sa til Moses: Lag deg en slange og sett den på en stang. Hver den som blir bitt og ser på den, skal leve.

Da laget Moses en kobberslange og satte den på en stang. Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, fikk han leve.

Israelittene brøt opp og slo leir i Obot.

Derfra brøt de opp og slo leir ved Ije-Abarim, i ørkenen som ligger foran Moab, østover.

Derfra dro de videre og slo leir i dalen ved Sered.

Derfra dro de videre og slo leir på den andre siden av Arnon, i ørkenen som strekker seg ut fra amorittenes område. For Arnon er Moabs grense, mellom Moab og amorittene.

Derfor står det i Boken om Herrens kriger: Det han gjorde ved Rødehavet og ved bekkene ved Arnon,

og ved strømmen av bekkene som renner ned til Ar og ligger ved Moabs grense.

Derfra dro de til Be'er; det er den brønnen Herren talte til Moses om: Samle folket, så vil jeg gi dem vann.

Da sang Israel denne sangen: Spring opp, du brønn! Syng om den!

Fyrstene gravde brønnen, folkets stormenn gravde den, etter lovgiverens anvisning, med sine staver. Fra ørkenen dro de til Mattanah,

fra Mattanah til Nahaliel, og fra Nahaliel til Bamot,

og fra Bamot, i dalen i Moabs land, til toppen av Pisga, som vender mot Jesjimon.

Israel sendte budbærere til Sihon, amorittenes konge, og sa:

La oss få dra gjennom landet ditt. Vi vil ikke gå inn på åkre eller vinmarker, og vi vil ikke drikke vann fra brønnene. Vi vil følge kongeveien til vi har kommet gjennom grensene dine.

Men Sihon tillot ikke Israel å gå gjennom sitt land. Han samlet hele folket sitt og dro ut mot Israel i ørkenen. Han kom til Jahas og kjempet mot Israel.

Men Israel slo ham med sverd og tok landet hans i eie fra Arnon til Jabbok, helt til ammonittene, for ammonittenes grense var sterk.

Israel tok alle disse byene, og Israel bodde i alle amorittenes byer, i Hesjbon og alle landsbyene rundt.

For Hesjbon var byen til Sihon, amorittenes konge; han hadde ført krig mot den tidligere kongen av Moab og tatt hele landet hans fra ham, helt til Arnon.

Derfor sier de som taler i ordspråk: Kom til Hesjbon, la Sihons by bygges og settes i stand.

For en ild har gått ut fra Hesjbon, en flamme fra Sihons by. Den har fortært Ar i Moab og herrene over høydene ved Arnon.

Ve deg, Moab! Du er fortapt, Kemosjs folk. Han har gitt sine sønner som slapp unna og sine døtre i fangenskap til Sihon, amorittenes konge.

Vi skjøt på dem. Hesjbon er gått til grunne, like til Dibon; vi har lagt dem øde like til Nofa, som strekker seg til Medeba.

Slik bodde Israel i amorittenes land.

Moses sendte ut speidere til Jaser, og de tok landsbyene der og drev ut amorittene som var der.

Da kom Og, kongen i Basjan, ut mot dem, han og hele folket hans, til slag ved Edrei.

Herren sa til Moses: Vær ikke redd ham, for jeg har gitt ham i din hånd, sammen med hele folket hans og landet hans. Du skal gjøre med ham slik du gjorde med Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon.

Så slo de ham og sønnene hans og hele folket hans, til det ikke var noen igjen i live, og de tok landet hans i eie.