Elia fra Tisjbe blant innbyggerne i Gilead sa til Akab: Så sant Herren lever, Israels Gud, han som jeg tjener: I disse årene skal det ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord.

Elia fra Tisjbe, en av innbyggerne i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg står for: Det skal i disse årene verken komme dugg eller regn uten etter mitt ord.

Da kom Herrens ord til ham:

Da kom Herrens ord til ham:

Gå herfra, vend deg østover og gjem deg ved bekken Krit, som er øst for Jordan.

Gå herfra, vend østover, og skjul deg ved Kerit-bekken, som er øst for Jordan.

Der skal du drikke av bekken, og jeg har pålagt ravnene å sørge for deg der.

Du skal drikke av bekken, og jeg har pålagt ravnene å sørge for deg der.

Han gikk og gjorde etter Herrens ord. Han gikk og slo seg ned ved bekken Krit, som er øst for Jordan.

Han gikk og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk og slo seg ned ved Kerit-bekken, som er øst for Jordan.

Ravnene brakte ham brød og kjøtt om morgenen og brød og kjøtt om kvelden, og han drakk av bekken.

Ravnene brakte ham brød og kjøtt om morgenen og brød og kjøtt om kvelden, og han drakk av bekken.

En tid etter tørket bekken inn, for det var ikke kommet regn i landet.

Etter en tid tørket bekken inn, for det hadde ikke kommet regn i landet.

Da kom Herrens ord til ham:

Da kom Herrens ord til ham:

Bryt opp, gå til Sarepta, som hører til Sidon, og slå deg ned der. Se, jeg har pålagt en enke der å sørge for deg.

Bryt opp, gå til Sarepta som hører til Sidon, og bli der. Se, jeg har pålagt en enke der å sørge for deg.

Han brøt opp og gikk til Sarepta. Da han kom til byporten, var det der en enke som sanket ved. Han ropte til henne og sa: Vær så snill, hent litt vann til meg i et kar, så jeg får drikke.

Han brøt opp og gikk til Sarepta. Da han kom til byporten, var det der en enke som sanket ved. Han ropte til henne og sa: Hent, vær så snill, litt vann til meg i et kar, så jeg kan få drikke.

Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne: Vær så snill, ta også med et stykke brød i hånden.

Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: Ta også med, vær så snill, et stykke brød i hånden din.

Hun sa: Så sant Herren din Gud lever, jeg har ikke noe brød; bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kannen. Nå sanker jeg to vedpinner; så går jeg hjem og lager det til for meg og min sønn. Vi skal spise det og så dø.

Men hun svarte: Så sant Herren, din Gud, lever, jeg har ikke brødkake, bare en håndfull mel i krukken og litt olje i oljekrukken. Nå sanker jeg to vedpinner; så går jeg hjem og lager det til for meg og sønnen min. Vi skal spise det og så dø.

Da sa Elia til henne: Vær ikke redd! Gå og gjør som du har sagt. Men lag først en liten brødkake til meg og bær den ut til meg; deretter kan du lage til for deg og din sønn.

Da sa Elia til henne: Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt. Men lag først en liten brødkake til meg av det du har, og bær den ut til meg. Siden kan du lage til for deg og sønnen din.

For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke tømmes og oljekannen ikke bli tom før den dagen Herren lar det regne over jorden.

For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og oljekrukken skal ikke mangle før den dagen Herren sender regn over jorden.

Hun gikk og gjorde som Elia hadde sagt. Så hadde både hun og han og huset hennes mat i lang tid.

Så gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt. Hun, han og huset hennes spiste i mange dager.

Melkrukken ble ikke tømt, og oljekannen ble ikke tom, slik Herren hadde sagt ved Elia.

Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke, etter Herrens ord som han hadde talt ved Elia.

En tid etter hendte det at sønnen til kvinnen, husets frue, ble syk. Sykdommen hans ble så alvorlig at han til sist ikke pustet mer.

Etter dette ble sønnen til husets kvinne syk. Sykdommen hans ble svært alvorlig, så det til slutt ikke var pust igjen i ham.

Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, Guds mann? Er du kommet til meg for å minne om min skyld og la min sønn dø?

Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet til meg for å minne om min skyld og for å ta livet av sønnen min?

Han sa til henne: Gi meg sønnen din! Han tok ham ut av fanget hennes, bar ham opp i loftskammeret der han bodde, og la ham på sengen sin.

Han sa til henne: Gi meg sønnen din! Han tok ham fra fanget hennes, bar ham opp på loftet der han bodde, og la ham på sengen sin.

Så ropte han til Herren og sa: Herre, min Gud, vil du også gjøre ondt mot enken som jeg bor hos, så du lar sønnen hennes dø?

Så ropte han til Herren og sa: Herre, min Gud, vil du også ramme denne enken som jeg bor hos, ved å la sønnen hennes dø?

Han strakte seg ut over gutten tre ganger, ropte til Herren og sa: Herre, min Gud, la dette barnets liv vende tilbake i ham!

Han strakte seg så tre ganger ut over barnet, ropte til Herren og sa: Herre, min Gud, la dette barnets liv vende tilbake i ham!

Herren hørte Elias bønn. Livet vendte tilbake i gutten, og han ble levende.

Og Herren hørte Elias rop. Barnets liv vendte tilbake i ham, og han ble levende.

Elia tok gutten, bar ham ned fra loftskammeret til huset og ga ham til moren. Elia sa: Se, sønnen din lever.

Elia tok barnet, bar det ned fra loftet og inn i huset, og ga det til moren. Elia sa: Se, sønnen din lever.

Da sa kvinnen til Elia: Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.

Da sa kvinnen til Elia: Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.