Voktet tunge, voksende smerte, og utbrudd i bønn

1

Til korlederen. Til Jedutun. En salme av David.

Til korlederen. For Jedutun. En salme av David.

2

Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med tungen. Jeg vil sette en munnkurv for min munn så lenge en gudløs står meg imot.

Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med tungen. Jeg vil sette en munnkurv for min munn så lenge den ugudelige står foran meg.

3

Jeg var stum og helt stille, jeg tidde også om det gode; men min smerte ble bare verre.

Jeg ble stum og helt stille; jeg tidde selv om det var godt. Men min smerte tiltok.

Erkjennelse av livets korthet og menneskets forgjengelighet

4

Hjertet mitt ble hett i meg; mens jeg grunnet, flammet det opp som ild. Da talte jeg med tungen.

Mitt hjerte brant i mitt indre; mens jeg grunnet, flammet det opp som ild. Da talte jeg med tungen:

5

La meg få vite, Herren, min ende og hvor lange mine dager er, så jeg skjønner hvor forgjengelig jeg er.

HERRE, la meg få vite min ende og målet for mine dager, så jeg kan forstå hvor forgjengelig jeg er.

6

Se, bare et håndsbredde har du gjort mine dager, min livstid er som intet for deg. Ja, hvert menneske, hvor trygt det enn står, er bare en pust. Sela.

Se, du har gjort mine dager til en håndsbredde, og min levetid er som ingenting for deg. Ja, bare som et pust er hvert menneske, selv når han står støtt. Sela.

Håp i Herren, bønn om tilgivelse og lindring fra tukt

7

Bare som et skyggebilde går mennesket omkring; forjeves er de i uro. Han samler opp, men vet ikke hvem som skal få det.

Ja, som et skyggebilde går mennesket omkring; ja, bare et pust er de i uro. Han hoper opp, men vet ikke hvem som får det.

8

Og nå, Herre, hva venter jeg på? Mitt håp står til deg.

Og nå, hva venter jeg på, Herre? Mitt håp er hos deg.

9

Fri meg fra alle mine overtredelser; gjør meg ikke til spott for dåren.

Fri meg fra alle mine overtredelser! Gjør meg ikke til spott for dåren.

10

Jeg er blitt stum, jeg åpner ikke munnen, for det er du som har gjort det.

Jeg er stum; jeg vil ikke åpne min munn, for du har gjort det.

11

Ta din plage bort fra meg; under din hånds slag går jeg til grunne.

Ta bort ditt slag fra meg! Ved slaget fra din hånd går jeg til grunne.

Siste bønn om lindring før livet tar slutt

12

Med refs for skyld tukter du et menneske; du lar det som er ham kjært, smuldre opp som av en møll. Ja, bare en pust er hvert menneske. Sela.

Med refselsene for skyld tukter du mennesket; du lar det han har kjært, tæres bort som av en møll. Ja, bare som et pust er hvert menneske. Sela.

13

Hør min bønn, Herren, og vend øret til mitt rop! Vær ikke taus ved mine tårer! For jeg er en fremmed hos deg, en gjest, som alle mine fedre.

Hør min bønn, HERRE, og lytt til mitt rop! Vær ikke taus overfor mine tårer! For jeg er en fremmed hos deg, en gjest, som alle mine fedre.

14

Se bort fra meg, så jeg kan få nye krefter før jeg går bort og ikke er mer.

Vend blikket fra meg og la meg få hente meg inn før jeg går bort og ikke er mer.