Satan sto fram mot Israel og egget David til å holde folketelling i Israel.

Da sa David til Joab og folkets ledere: Gå og tell Israel fra Beersjeba til Dan. Kom så til meg med resultatet, så jeg får vite tallet deres.

Joab sa: Må Herren øke sitt folk hundre ganger! Er ikke alle, herre konge, min herres tjenere? Hvorfor ønsker min herre dette? Hvorfor skal dette bli til skyld for Israel?

Men kongens ord sto fast overfor Joab. Joab dro av sted, reiste gjennom hele Israel og kom så til Jerusalem.

Joab overleverte til David tallet fra folketellingen: I Israel var det én million ett hundre tusen menn som kunne trekke sverd, og i Juda fire hundre og sytti tusen menn som kunne trekke sverd.

Men Levi og Benjamin ble ikke telt med blant dem, for kongens ord var avskyelig for Joab.

Det som var gjort, var ondt i Guds øyne, og han slo Israel.

Da sa David til Gud: Jeg har syndet svært ved å ha gjort dette. Ta nå bort din tjeners skyld, for jeg har handlet svært uforstandig.

Herren talte til Gad, Davids seer, og sa:

Gå og tal til David og si: Så sier Herren: Jeg legger tre ting fram for deg. Velg én av dem, så vil jeg gjøre det mot deg.

Gad kom til David og sa til ham: Så sier Herren: Velg!

Enten tre år med hungersnød, eller tre måneder i flukt for dine fiender mens fiendens sverd innhenter deg, eller tre dager med Herrens sverd og pest i landet, og Herrens engel som ødelegger over hele Israels område. Tenk nå over hva jeg skal svare ham som har sendt meg.

Da sa David til Gad: Jeg er i stor nød. La meg falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men i menneskers hånd vil jeg ikke falle.

Herren sendte pest i Israel, og det falt sytti tusen menn i Israel.

Gud sendte en engel til Jerusalem for å ødelegge den. Men idet han ødela, så Herren det og angret ulykken. Han sa til engelen som ødela: Nok! Senk nå hånden din. Herrens engel sto ved jebusitten Ornans treskeplass.

Da løftet David øynene og så Herrens engel stå mellom jorden og himmelen med sverdet trukket og rakt ut over Jerusalem. Da kastet David og de eldste seg ned med ansiktet mot jorden, kledd i sekkestrie.

Og David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort ondt. Men disse, flokken, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd komme over meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk – ikke til plage!

Herrens engel sa til Gad at han skulle si til David at David skulle gå opp og reise et alter for Herren på jebusitten Ornans treskeplass.

Da gikk David opp etter Gads ord, slik han hadde talt i Herrens navn.

Ornan vendte seg og fikk se engelen, og de fire sønnene hans som var sammen med ham, gjemte seg. Ornan holdt på og tresket hvete.

Da David kom til Ornan, fikk Ornan øye på David. Han gikk ut fra treskeplassen og bøyde seg for David med ansiktet mot jorden.

David sa til Ornan: La meg få stedet med treskeplassen, så jeg kan bygge et alter for Herren på den. Gi den til meg for full pris, så skal pesten stanse blant folket.

Ornan sa til David: Ta den! Og la min herre kongen gjøre det som er godt i hans øyne. Se, jeg gir oksene til brennoffer, treskesledene til ved og hveten til grødeofferet; alt gir jeg.

Men kong David sa til Ornan: Nei! Jeg vil kjøpe det for full pris. Jeg vil ikke bære fram for Herren det som er ditt, og ikke ofre brennoffer som jeg har fått gratis.

Så ga David Ornan seks hundre sjekel gull etter vekt for stedet.

Der bygde David et alter for Herren og ofret brennoffer og fredsoffer. Han ropte til Herren, og han svarte ham med ild fra himmelen på brennofferalteret.

Og Herren sa til engelen, og han stakk sverdet tilbake i sliren.

På den tiden, da David så at Herren hadde svart ham på jebusitten Ornans treskeplass, ofret han der.

For Herrens bolig, som Moses hadde laget i ørkenen, og brennofferalteret var den gang på høyden i Gibeon.

Men David kunne ikke gå dit for å søke Gud, for han var redd for sverdet til Herrens engel.