En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost der borte på den andre siden. Men han sa ikke noe til sin far.

Saul satt i utkanten av Gibea, under granatepletreet i Migron. Folket som var med ham, var omkring seks hundre mann.

Ahia, sønn av Ahitub, bror til Ikabod, sønn av Pinhas, sønn av Eli, Herrens prest i Sjilo, bar efoden. Folket visste ikke at Jonatan hadde gått.

Mellom passene hvor Jonatan ville gå over til filisternes forpost, var det en klippespiss på den ene siden og en klippespiss på den andre. Den ene het Bozes, og den andre het Sene.

Den ene klippen raget mot nord, rett imot Mikmasj, og den andre mot sør, rett imot Geba.

Jonatan sa til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til disse uomskårne! Kanskje Herren vil gjøre noe for oss. For det er ingen hindring for Herren å frelse, enten ved mange eller ved få.

Våpenbæreren hans svarte: Gjør alt som ligger deg på hjertet. Gå i vei! Se, jeg er med deg, som ditt hjerte vil.

Da sa Jonatan: Se, vi går over til mennene og viser oss for dem.

Hvis de sier til oss: «Stå stille til vi kommer bort til dere», da blir vi stående hvor vi er og går ikke opp til dem.

Men hvis de sier: «Kom opp til oss», da går vi opp; for da har Herren gitt dem i vår hånd. Dette skal være tegnet for oss.

Så viste de begge seg for filisternes forpost, og filisterne sa: Se, hebreerne kommer fram fra hullene der de har gjemt seg.

Mennene på forposten ropte til Jonatan og våpenbæreren hans: Kom opp til oss, så skal vi fortelle dere noe! Da sa Jonatan til våpenbæreren sin: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.

Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren hans etter ham. De falt for Jonatan, og våpenbæreren gav dem dødsstøtet etter ham.

Det første hogget som Jonatan og våpenbæreren hans gjorde, felte omkring tjue mann, på et område som en halv plogfure på et jorde.

Da ble det skrekk i leiren, ute på marken og blant hele folket. Forposten og plyndrerne ble også grepet av skrekk; jorden skjalv, og det ble til en gudsredsel.

Vaktpostene til Saul i Gibea i Benjamin så, og se, hopen smuldret opp og løp hit og dit.

Da sa Saul til folket som var med ham: Tell og se hvem som har gått fra oss! De telte, og se, Jonatan og våpenbæreren hans var ikke der.

Saul sa til Ahia: Bring Guds paktkiste hit! For Guds paktkiste var den dagen hos israelittene.

Mens Saul talte med presten, økte larmen i filisternes leir mer og mer. Da sa Saul til presten: Trekk hånden tilbake!

Saul samlet sammen hele folket som var med ham, og de kom til striden. Og se, hver manns sverd var vendt mot hans egen neste; det var en meget stor forvirring.

Hebreerne som tidligere hadde vært hos filisterne og hadde dratt opp med dem i leiren rundt omkring, sluttet også nå å være hos dem og gikk over til Israel, til dem som var med Saul og Jonatan.

Alle israelittene som hadde gjemt seg i Efraims fjell, hørte at filisterne flyktet. Også de satte etter dem og sluttet seg til kampen.

Slik frelste Herren Israel den dagen, og striden gikk videre forbi Bet-Aven.

Israels menn var hardt presset den dagen. Saul hadde lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender! Derfor smakte ingen av folket mat.

Hele folket kom inn i skogen, og det var honning på marken.

Da folket kom inn i skogen, se, der fløt det av honning. Men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet eden.

Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far hadde latt folket sverge. Han rakte ut enden av staven som han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen; da lyste øynene hans.

Da sa en mann i folket: Din far har strengt lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat i dag! Derfor er folket blitt utmattet.

Jonatan sa: Min far har ført ulykke over landet. Se, øynene mine ble klare fordi jeg smakte litt av denne honningen.

Hvor mye bedre om folket i dag hadde fått spise av byttet de fant hos fiendene! Da ville nedslaget på filisterne vært mye større.

De slo filisterne den dagen fra Mikmasj til Ajalon, og folket ble svært utmattet.

Folket kastet seg over byttet. De tok småfe, storfe og kalver, slaktet dem på bakken og åt kjøtt med blodet.

Folk kom og sa til Saul: Se, folket synder mot Herren ved å spise med blodet! Han sa: Dere har handlet troløst. Rull en stor stein hit til meg i dag!

Saul sa: Gå ut blant folket og si til dem: Kom hit til meg, hver med oksen sin og hver med småfeet sitt! Slakt her og spis, så dere ikke synder mot Herren ved å spise med blodet. Den natten brakte hele folket hver sin okse og slaktet dem der.

Saul bygde et alter for Herren. Det var det første alteret han bygde for Herren.

Saul sa: La oss dra ned etter filisterne i natt og plyndre dem til morgengry. Vi skal ikke la noen bli tilbake hos dem! De sa: Gjør det som er godt i dine øyne. Men presten sa: La oss komme nær til Gud her.

Saul spurte Gud: Skal jeg dra ned etter filisterne? Vil du gi dem i Israels hånd? Men han svarte ham ikke den dagen.

Da sa Saul: Kom hit, alle folkets høvdinger, og finn ut og se i hva denne synden er begått i dag.

For så sant Herren lever, han som frelser Israel: Selv om det gjelder Jonatan, min sønn, skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.

Så sa han til hele Israel: Dere skal stå på den ene siden, og jeg og Jonatan, min sønn, på den andre. Folket sa til Saul: Gjør det som er godt i dine øyne.

Saul sa til Herren, Israels Gud: Gi et rett svar! Da ble Jonatan og Saul truffet av loddet, og folket ble frikjent.

Saul sa: Kast lodd mellom meg og Jonatan, min sønn! Da ble Jonatan truffet.

Saul sa til Jonatan: Fortell meg hva du har gjort! Jonatan fortalte det og sa: Jeg smakte litt honning med spissen av staven som jeg har i hånden. Se, her er jeg; jeg skal dø.

Da sa Saul: Gud gjøre så og mer til: Du skal sannelig dø, Jonatan!

Men folket sa til Saul: Skulle Jonatan dø, han som har gitt denne store frelsen i Israel? Langt derifra! Så sant Herren lever, ikke et hår på hans hode skal falle til jorden, for i dag har han handlet med Guds hjelp. Så folket frikjøpte Jonatan, og han døde ikke.

Da oppga Saul forfølgelsen av filisterne, og filisterne drog til sine steder.

Da Saul hadde sikret kongedømmet over Israel, førte han krig på alle kanter mot alle sine fiender: mot Moab, amonittene, Edom, kongene i Soba og filisterne. Overalt hvor han vendte seg, vant han seier over dem.

Han handlet tappert; han slo Amalek og berget Israel fra dem som plyndret dem.

Sauls sønner var Jonatan, Jishvi og Malkisjua. Navnene på hans to døtre var: den førstefødte het Merab, og den yngste het Mikal.

Sauls hustru het Ahinoam, datter av Ahimaas. Hærføreren hans het Abner, sønn av Ner, Sauls onkel.

Kisj, far til Saul, og Ner, far til Abner, var sønner av Abiel.

Hele Sauls tid var det hard kamp mot filisterne. Hver gang Saul så en tapper og dyktig mann, tok han ham inn i sin tjeneste.