Frimodig forkynnelse tross motstand, uten smiger, for å behage Gud
Dere vet selv, brødre, at vårt besøk hos dere ikke var forgjeves.
Men etter at vi, som dere vet, hadde lidd og blitt mishandlet i Filippi, fikk vi i vår Gud frimodighet til å forkynne for dere Guds evangelium under mye motstand.
For vår forkynnelse kom ikke fra villfarelse eller urenhet, og den foregikk heller ikke med svik.
Men slik Gud har godkjent oss og betrodd oss evangeliet, slik taler vi: ikke for å være mennesker til lags, men Gud, han som prøver våre hjerter.
Vi brukte aldri smigrende ord, som dere vet, heller ikke et påskudd for grådighet; Gud er vitne.
Vi søkte heller ikke ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre,
Mild omsorg og fedreformaning, ledsaget av hellig liv og arbeid
selv om vi kunne ha gjort vår myndighet gjeldende som Kristi apostler. I stedet ble vi milde blant dere, slik en ammende mor ømt tar seg av sine egne barn.
Slik, fulle av lengsel etter dere, var vi villige til å dele med dere ikke bare Guds evangelium, men også våre egne liv, for dere var blitt oss kjære.
For dere husker, brødre, vårt slit og vår møye: Natt og dag arbeidet vi for ikke å bli en byrde for noen av dere, mens vi forkynte for dere Guds evangelium.
Dere er vitner, og det er Gud også, på hvor fromt, rett og klanderfritt vi oppførte oss overfor dere som tror.
Som dere vet, behandlet vi hver enkelt av dere som en far sine egne barn,
vi formante dere, trøstet dere og vitnet for dere, for at dere skulle leve verdig for Gud, han som kalte dere til sitt rike og sin herlighet.
Takk for mottatt Guds ord og utholdenhet under forfølgelse
Derfor takker også vi Gud uavbrutt, fordi dere, da dere tok imot ordet vi forkynte, tok det imot ikke som menneskers ord, men, slik det i sannhet er, som Guds ord, som også er virksomt i dere som tror.
For dere, brødre, ble etterfølgere av Guds menigheter i Judea i Kristus Jesus; dere led nemlig det samme av deres egne landsmenn som de led av jødene,
de som drepte Herren Jesus og sine egne profeter og drev oss bort; de behager ikke Gud og er fiender av alle mennesker,
de hindrer oss i å tale til hedningene så de kan bli frelst, og slik fyller de alltid på målet av sine synder. Men vreden kom over dem til det ytterste.
Lengsel etter gjenbesøk, hindret av Satan; menigheten er vår krans
Men vi, brødre, som for en kort stund var blitt skilt fra dere i det ytre, ikke i hjertet, gjorde desto større flid, med stor lengsel, for å få se dere ansikt til ansikt.
Derfor ønsket vi å komme til dere — jeg, Paulus, både én gang og to — men Satan hindret oss.
For hvem er vårt håp, vår glede eller den kransen som er vår stolthet? Er det ikke nettopp dere, foran vår Herre Jesus Kristus ved hans komme?
Ja, dere er vår ære og vår glede.